Jorund ble født våren 1796 og døpt[i] i kirken Marimesse om våren, 13 mars[ii], det året. Pikebarnets fadre var Ole Sagneskar; Knud Qvasaker [?]; Lars Hougebirk; Sigri Berge; og Anloug Tveeten.
Foreldrene var Guro Gunnulvsdatter Kvestad og Olav Knutsson Tveiten – begge av bondeætt. De hadde giftet[iii] seg 1 mai samme år, så selv om de hadde tyvstartet samlivet så var det ikke med så mye.
Bygdeboken forteller om Ole, ved å sitere andre forfattere. En av disse sier at «Olav Tveiti var so ven ein kar, liten og godt ihopkommen. Håret var ljost og augo blå» – han var kanskje et lite varp for Guro. En annen forfatter har mer detaljer, bygget på personlige minner[iv]:
«Ole Thveten var af noget ove Middelshøide; Ansigtstrækkene var ædle, og det forekom mig, at han, naar tages hensyn til Alderen, endog kunde kaldes smuk. Uagtet han den gang nermede sig de Syvti, besad han Kjæmpens Figur og iponerende Holdning; hans Gang var baade let og kraftig … Ole Thveten havde almindelig god Forstad, han var retsindig og besad et hjerte, der følte for Andres Nød. Han var tillige gjæstfri, og Ingen, hverken Fremmede eller Bekjendt, forlot Thveten, uden at have modtaget Bevis derpaa».
En annen anekdote viser et annet aspekt av Guros manns personlighet:
«Han levde i ei tid då neveretten rådde i nokså høg grad, noko denne soga som me hermer etter Johannes Skar vitnar om:
Olav hadde stella til so godt eit mål mat til nons, og bad inn alle dei gildaste menner her var i Valle. Alle skrepte (skrytte) av maten kor fæl han var. (- «fæl», her i tydningi god, flott, rikeleg-). Men skrivaren skrykte på nosi og bladde, og skaut kjøtstykki hitetter bordet. Då dei hadde so metta seg gjekk han innåt han, Olav: «Ko mykje koster a nevehogg,» sa han. «Tie dale», svara skrivaren. Olav la peningane på bordet, og dolva til han under øyra, så han seig i uvit. Men skrivaren hadde ikkje noko å krevja av han då, av di han sjølv hadde sagt, kor mykje slaget kosta; – so høyrde eg med ho fortalde ein gong dotter hans Olav Tveiti ; men ho hadde høyrt soga av mor si, sa ho[v]».
Uansett: for Guro var han nok ikke alltid like håndterlig, om man skal tro på Norsk Biografisk Leksikon[vi]:
«Olav vokste opp på Nordigard Tveiten i Valle. Han var en kjekk kar, sterk og godt likt, men også kjent som en som likte seg i godt drikkelag. 1776 gjorde presten ham til omgangsskolelærer, og han fortsatte som det til 1785. 1783 giftet han seg med sønnedatter til lensmannen, og han var selv lensmann fra 1786 til kort før sin død 1837.
Olav Tveiti overtok bruket fra sine foreldre 1788. Han drev også som driftekar og handelsmann. Når han som lensmann hadde pantet for skatten, lå han med drifter med kuer og sauer på heia om sommeren, for så å selge om høsten. Dessuten solgte han kjøtt og smør i byen. Som lensmann er han beskrevet som rettsindig, uavhengig, med godt hjerte og følelse for andres nød. På lensmannsgården var det stor gjestfrihet, også overfor de årvisse fantefølgene.
Drikkelagene ble hans tragedie. Under et barselgilde på Brokke 1797 kom han i slagsmål med Torjus Rysstad. Torjus ble drept, og Olav ble først dømt, men senere frikjent i Høyesterett fordi man mente han hadde handlet i nødverge. Olav beholdt lensmannsombudet, men ble aldri den samme etter tragedien».
Første barn ble en pike. Gunnild kom til verden før jul 1783, og ble døpt[vii] første juledag det året. Fadrene hennes ble Ole Thorsen Røiseland; Knud Kittilsen Tveten; Halvor Augunsen Tveten; Maren Boller; og Birgitte Berge.
Gunhild skulle ikke få vokse opp. Hun døde, bare halvannet år gammel. Den 28 april 1785 ble det kastet jord på hennes grav[viii].
Neste barn var en gutt. Da han ble døpt[ix] «Festo Annuntiationis Mariæ» – Marimesse om våren, 2 april[x] 1786 – fikk han navnet Knud og fadrene Ole Qvæstad; Ole Wiigen; Daniel Havstad; Guro Qvæstad; og Sigri Wiigen.
Da Guros annen lillebror Knud døde – han ble kastet[xi] jord på 23 mai 1786 – stod hennes far uten odelsgutt til å ta over gården « … og det vart difor versonen Olav Knutsson Tveiten, lensmannen, som ervde eigedomen. Det var i 1806 han fekk skøyte for 474 rd[xii]».
Guros tredje barn ble også en gutt. Biørn ble døpt[xiii] «Festum Ascensionis Domini» – Kristi Himmelfarts Dag, 21 april – 1789. Denne gangen var fadrene Hr Christensen; Corporal Even Ramnæs [?]; Kirsten Heimsland; Mad: Rutensen [?]; og Ragnild Kvæstad.
Så fulgte Gunnild – den annen – som ble døpt[xiv] 2 juli 1792. Fadrene hennes ble Ole Sagnesgar; Tarald Bøe; Tarje Nommeland; Gyroe Qvæstad; og Ragnhild Havstad. Og efter henne – Jorund.
Neste barn var også en pike. Sigri ble døpt[xv] 7 april 1799 og fikk fadrene Ole Homme; Ole Sagnergaa; Knud Tvedten; Gyro Qvæstad; og Ragnil Havstad.
I 1801[xvi] finner man Guro – skrevet Gyro – sammen med mannen, 43 år gamle «Lænsmand og gaardbrugende bonde» Ole Knudsen, hjemme på Tvedten. Der har de barna Knud (15); Biørn (12); Gunnil (9); Jørand (6); og Sigrid (2). Oles mor, den 75 år gamle enken Sigrid Biørnsdatter, bodde sammen med dem.
Siste barn i denne flokken var Birgit. Hun ble døpt[xvii] 1 april – påskedagen[xviii] – 1804. Fadrene ble Ole Berge; Tore Omlie; [NN] [NN]; Madame Aamodt; og Anloug Tvetten.
Joran Olsdatter Tvethen ble konfirmert[xix] da hun var 16 år gammel, i Walle kirke 6 søndag efter trefoldighet, det vil si 5 juli[xx], 1812. Hun er ført opp først av 21 piker; sammen med 18 gutter var de et kull på 39 ungdommer som stod for presten denne høysommersøndagen.
To år senere opprant året 1814, det ble Kielerfred og notabelmøte: Christian Frederik lot seg overtale til å søke en politisk vei til kronen heller enn å kreve en arverett hans far likevel hadde frasagt seg – også på efterkommernes vegne. Og det gikk ut et brev til folket, der man ba om at det skulle velges representanter til en forsamling som skulle gi Norge en ny styreform, og som skulle møtes på Eidsvold 10 april dette året.
I Valle møttes de stemmeberettigede i tre sogn i Valle Kirke 18 mars 1814, og valgte sine valgmenn, de som skulle sendes videre til amtet for å utse representantene til riksforsamlingen. Fra Valle menighet[xxi] ble det Lensmanden Ole Knudsen Tvedten og Medhjælper Knud Knudsen Qvasager.
Fem dager senere møttes valgmennene fra hele Raabygdelagets Amt på gårde Løbdal i Byglands sogn, og valgte[xxii] da tre representanter som skulle reise til Eidsvold. De var Sorenskriveren for Østre Raabygdelagets Sorenskriverie, Thomas Bryn: det sies ikke om det var han som fikk en ørefik noen år tidligere. Dernest var det bonden Even Torkildsen Lande, og til slutt, Lensmand Ole Knudsen Tvedten. Sorenskriveren fikk 23, Lande 19, og Ole Knudsen 15 stemmer.
På Eidsvold stilte Ole seg på selvstendighetspartiets linje, men gjorde seg ikke til noen ledende skikkelse.
Siste møte i riksforsamlingen foregikk 20 mai 1814, og efter det var deltagerne fri til å reise hjem igjen, og det gjorde sikkert Ole Knudsen også – om han enn gjorde seg noen ærend på veien.
Jorund giftet seg da hun var omkring tyve år gammel. Den utvalgte – av noen – var Esaias Olssen Homme, en jevngammel gårdbruker, fra Valle han også. Fra kirkeboken: «No. 10 Ungkarl Esayas Olsen Homme og Pigen Joraand Olsdatter Tveten» hadde forloverne Ole Halvorsen Kjærvestad og Folke Tjodgiersen Qvæstad ble viet[xxiii] i Walle Kirke 12 juli 1816.
På denne tiden var de nok godt i gang med det ekteskaplige samlivet, for datteren Gunhild kom til verden 1 desember samme år, og ble hjemmedøpt – en dåp[xxiv] som ble stadfestet i kirken 18 samme måned. Fadrene hennes var Gaardmandskonene Torbør Olsdatter Kjørvestad og Gunnild Olsdatter Qvæstad; Gaardamand Halvor Dale; Brugsmand Sigurd Joensen Løgland; og [NN] Siversen.
I forbindelse med dåpen går det frem at Esaias ikke eiet gården, men var leilending.
Da Esaias og Jorund hadde vært gift i tre år fikk de datteren Gyro. Hun så dagens lys 7 mars 1819 og ble hjemmedøpt 12 samme måned. Dåpen[xxv] ble bekreftet i kirken 11 april, og denne gangen var fadrene Gardmandskonene Gunild Qvæstad og Torbør Kiørvestad samt Ole Nielsen Kjørvestad; Thor Bjugsson [?] Homme og Gjermund Olsen Homme.
Tredje barn i denne familien var også en pike, og hun meldte sin ankomst på Kvestad 16 november 1821. Det ble hjemmedåp 20 denne måneden, en dåp[xxvi] som ble stadfestet i kirken 6 februar 1822. Da fikk hun samme navn som storesøsteren, Gunhild, og fadrene Bergit Tvete; Torbjør Knudsdatter; Ole Hastad; Aanon Akre; og Ole Qvæstad.
Den eneste sønnen ble født over åtte år senere, 11 juli 1830, og fikk navnet Ole. Han var hjemmedøpt av Eli Johnsdatter, bevitnet av Gmd. Halvor Knudsen Espetvedts Hustru. I kirkeboken[xxvii] star det:
“Nærværende ved Hjemmedaaben Brigithe Olsdatter, Gmd. Thore Pedersen Hommes Enke; Ingeborg Threid; og Gmdsøn John Halvorsen Espetvedts Hustru. Døde inden Daaben kunde confirmeres”.
Ole Esaiasen Homme døde, 1 måned gammel, 13 august 1830 og ble begravet[xxviii] 21 samme måned.
Helt til slutt ble det nok en pike. Også hun fikk navnet Gunnild: det blir 75 % av søskenflokken, så man kan vel forestille seg at det ble brukt noen kallenavn, også. Gunnild kom til verden 6 juni 1833 og ble døpt[xxix] 16 samme måned. Da fikk hun fadrene Torbjør Olsdatter, Gmd. Ole Halvorsen Kjonestads [?] Hustru; Gyro Knudsdatter Ginge [?], Ole Knudsen Qvæstads Hustru; Gmd. Ommund Salvesen Bøe; [NN] Bjørn Olsen Qvæstad; og Gmd. Ole Aanensen Rige.
Efterhvert var Esaias og Jorund blitt eiere av en gård – bruksnummer 1 under Hommehaugeh, kalt Oppigården. Om forholdene der kan man lese i bygdeboken[xxx]:
«Jorunn og Esaias var bruksfolk på Epsetveit, bnr. 2 eit bel, og i Kveste var dei au innom – dotteri Gunnhild f. 1821 kom til verdi på den garden (jfr. Bnr. 3 der).
I 1837 trong Esaias eit lån i Norges Bank og fekk i samband med det takst på eigedomen sin. På bruket kunne det årleg såast 3 ½ – 4 tunnor korn og 2030 tunnor jordeple. Husdyrhaldet var vanlegvis 1 hest, 11-12 vaksne kyr og 20-30 smålog.
Det høyrde ein plass til bruket, og eit kvernefall. Husi var så å seie nye og «brugelige for en Bondefamilie», eigedom var årviss og hadd skog til husbruk.
Mannen til eldste dotteri fekk brev på Oppigard av Esaias i 1856 for 1530 spd.».
Efter dette finner man lite og ingenting om Jorunn og livet hennes. I 1856 var hun 62 år gammel, og ikke lenger ung. Man vil vel anta at selv om gården ble overtatt av svigersønnen, fortsatte hun nok det som sikkert hadde vært et strevsomt liv med dyr, barn, have, mann og menighet, men en sjelden festlighet og mange sorger.
Flgkone Jorand Olsdatter, 66 år gammel, døde på Hommehougen 10 april 1862. Begravelsen[xxxi] fant sted 29 samme måned.