Hanna Elisabeth Falch så dagens lys tidlig om sommeren 1798 og ble døpt[i] på Voss 25 juni dette året. Fadrene var Major v: Mejdell; Capitain von Kukle; Capitain von Grubling; Fru Marie Christense Meitzner; Jomfr: Catrine Fleischer; og Jomfr. Thale Helene Ravn.
Foreldrene var Øllegaard Margrethe Jersin og Petter Hount, personal kapellan hos Øllegaards far, sognepresten Jacob Christian Jersin. De ble viet[ii] i huset på Voss 27 august 1795, efter kongelig bevilling.
Øllegaard var stesøster av Maren Finde, som samme dag giftet[iii] seg med Øllegaards bror og altså sin egen stebror – Georg Buchard, som var blitt personel capellan hos faren året før. Han skulle bli valgt til riksforsamlingen, han også – så Maren ble også Eidvoldsdame. (Øystein Sunde er vel den som best har beskrevet slike slektskapsforhold.) Med andre ord – Øllegaard var også en Eidsvoldssøster – og antagelig den eneste som var begge dele.
Første barn i Øllegaards og Petter Hounts ekteskap var sønnen Christian Friderich som så dagens lys tidlig på høsten i 1796. Da han ble døpt[iv] 23 august det året var fadrene «Jeg Jacob Christian Jersin»; Herr Georg Buchard Jersin; Studios: Andreas Undal Jersin; Frue Marie Finde Fleischer; og Jomfru Catrine Marie Jersin.
Så fulgte Hanna, og efter henne, tre piker til. Else Lem kom til verden forsommeren 1799 og ble døpt[v] på Voss 18 juni det året. Else fikk fadrene Capitain v: Meitzner; Christian Arntzen; Mad: Maren Finde Jersin; Jomfru Marie Fleischer; og Jomf: Elsebe Lem Jersin.
Så fikk Hannas far sognekallet i Moss i 1800, og familien flyttet dit. Ved folketellingen i 1801[vi] finner man henne og familien i Storgaden 7 der i byen. Hount omtales som «Stedets sogne præst» og de er begge nå 31 år gamle. De har alle tre barna der: Christian Friderich (5); Hanna Elisabeth (3); og Else (2). Det var en forholdsvis stor husstand: de hadde fire tjenestefolk boende der. Ole Tollefsen (32) var Gaardskarl; de tre andre var alle kvinner og to av dem litt eldre enn Ole – Juri Michelsdatter (35); Guri Larsdatter (31); og Berthe Maria Jacobsdatter.
Samme år, senhøstes, meldte Wilhelmina Sophia sin ankomst. Hun ble døpt[vii] i Moss kirke 9 november 1801. Som fadre fikk hun Madme Andreas Chrysties; Frøken Abelone Motzfelts; Jfru Karen Berg; Raadmand Brandt; Capitain v: Sundt; og Hans Mathisen.
Så byttet altså Peter Hount kallet i Moss med det i Berg, og familien flyttet dit. Akkurat når er ikke kjent, men det var nok i løpt av 1802, for neste barn er født før flyttedag i 1803.
Louise Cathrine ble født på Berg Præstegaard 1 mars det året og hjemmedøpt. Dåpen[viii] ble bekreftet i Bergs kirke 28 april. Denne gangen valgte foreldrene som fadre Madame Catharina Tank; Madame Bertelsen; Jomfru Niemeyer; Hr Capitain von Rode; Hr Kiøbmand Knap; og Hr Johannes Steen.
I Berg – og i Fredrikshald, en times gange østover derifra – engasjerte Hount seg blant annet i undervisningsvesenet, blant annet en privat skole for 20 gutter og 10 piker, med 2 lærere og en lærerinne[ix].
I 1808, mens det var krig, samlet allmuen i Berg inn klær til bruk for armeen – bidragene ble formidlet[x] av Sognepræsten Hr. Hount.
I 1810 var Hount med på å stifte «Selskabet for Bergs Præstegjelds Vel», man betalte 2 riksdaler som innmeldingsgebyr, og derefter en årlig kontingent på 1 riksdaler; organisasjonen hadde en startkapital på 5’000 riksdaler gitt av en Johannes Steen i dennes testamente; og man tok sikte på å bygge opp bygdemagasiner med en kapasitet på 1’000 tønner havre, 50 tønner bygg, 25 tønner rug, 12 tønne hvete, og 1’000 tønner brødkorn av alle slag. Hount ble formann for foreningen[xi].
I 1811 forpliktet[xii] Hount seg til et årlig bidrag til et universitet i Norge på 30 riksdaler – så lenge han forble i et embede, og ga samtidig et engangsbidrag på 100 riksdaler.
Omkring denne tiden engasjerte Hount seg også i «Bergs Præstegjelds Agerdyrknings og Indutrie-Selskab», som samlet inn opplysninger om jordbruk og jordsmonn og slikt; oppmuntret til dyrkning av poteter og andre rotfrukter; lot oppføre en tjæreovn til utnyttelse av røtter og slikt; støttet opp om havebruk; bygget opp et bibliotek og drev utlån av bøker om «land-Oekonomien»; eksperimenterte med nye metoder og vekster; kjøpte opp håndverksprodukter og solgte dem videre; og la vekt på sparsommelighet og beskjedenhet – også i klesdrakt, ved å bruke hjemmelavede slike også til fest, som i konfirmasjoner. Det var bygget opp en såkorn-bank, og planla teglverk, å ansette en smed og hjulmaker, delta i en forsikringsordning for hester og kyr, og andre initiativer[xiii].
Hannas mor var naturligvis ikke direkte med i alle disse aktivitetene, men det er utenkelig at hun ikke kjente til dem, og at de fra tid til annen var en del av samtalen mellom henne og mannen, og de gjestene de måtte ha – eller blant venner og venninner.
Hanna Elisabeth Hount ble konfirmert[xiv] 10 oktober 1813. Hun er ført opp som den første av 37 piker – sammen med 22 gutter var de et kull på 59 ungdommer denne høstsøndagen.
Efterhvert opprant 1814, det året som skulle bety så mye for Norge: fredstraktat i Kiel i januar, avståelsen av Norge samme måned, notabelmøtet på Eidsvold i februar, der Christian Frederik ble overtalt til å søke en politisk vei til sitt mål: Norges krone, heller enn å bygge på arveretten som kongen likevel hadde frasagt seg, også for sine efterfølgere. Dermed gikk det ut et åpent brev til folket om å utse representanter til en forsamling som skulle gi Norge en ny styreform, og som skulle møtes på Eidsvold 10 april.
Valgene skulle foregår i to omganger, ikke ulikt det systemet som brukes ved amerikanske presidentvalg. Hvert sogn skulle utse valgmenn, og disse valgmennene skulle møtes amt for amt, og der skulle representanter til Riksforsamlingen.
De stemmeberettigede i Bergs sogn i Smålenene møttes i Bergs kirke 25 februar 1814, og utså[xv] Provst og Sognepræst Peter Hount, sammen med Dannebrogsmand og Gaardmand Jon Sørbrønd, som sine utsendinger til valgmøtet for hele amtet.
Dette møtet fant sted på Thunøe Præstegaard 21 mars 1814, og der ble tre representanter til Riksforsamlingen valgt[xvi]:
Fra prestegården i Berg til Eidsvold er det en 15-16 mil på moderne veier; det tok nok Hount et par dager å komme dit – eller mer, om han gjorde seg noen ærend underveis. Dermed var nok Grethe hjemme på prestegården uten ham fra omkring langfredag, 8 april dette året.
På Eidsvold gjorde Hount seg til talsmann for tiltak som skulle sikre et fredelig forhold til Sverige. Han engasjerte seg også til beste for en liberal religionslovgivning[xvii]. Hount var blant de få som gikk mot jødenes utelukkelse fra riket. Han støttet Diderich Hegermanns forslag om allmenn verneplikt[xviii].
Wergeland[xix] sier, om Hount, dette:
«Havde Ord for at have, ligesom Grev Wedel, plejet Forbindeler med Sverige, sigtende til Norges Fraskillelse fra Danmark. Havde ogaa før denne med Aabenhed fremsat Norges Klagepunkter»
Riksforsamlingen hadde sitt siste møte 20 mai 1814, og så var medlemmene fri til å reise – hjem, eller hvor de nå måtte ha ærend: Grethe kan ha fått mannen hjem igjen godt før slutten av mai, men akkurat når er ikke kjent. Men det er jo en fin tid på året.
Like fint gikk det ikke med selvstendighets-verket, og efter hvert ble forholdet til Sverige mer og mer tilspisset. Man kan lese videre i Norsk Biografisk Leksikon[xx]:
«Da krigen mellom Norge og Sverige brøt ut sommeren 1814, befant Hount seg plutselig som prost over et okkupert prosti. 7. august ble han, sammen med Fredrikshald-kjøpmannen Carsten Tank, sendt til kong Christian Frederik på Spydeberg prestegård med et fredstilbud fra den svenske kronprins Karl Johan. Dagen etter kunne prosten meddele kronprinsen at den norske konge var villig til å forhandle. Hount mente selv han hadde bidratt vesentlig til at Karl Johan var villig til å forhandle på grunnlag av den nye norske forfatning, og det er tydelig at kronprinsen hadde store planer for Hount, som han utnevnte til ridder av Nordstjärneorden 1815».
Hvordan alt dette artet seg for Grethe kan være vanskelig å få kjennskap til: under besettelsen var det nok soldater alle vegne, de skulle bespises og de skulle holdes i godt humør, og samtidig skulle hus, hjem, barn, dyr og menighet skjøttes: ikke noen enkel oppgave.
Men til slutt kom partene til enighet, stridigheten opphørte, og det ble holdt valg til et overordentlig Storting som skulle håndtere forholdet til Sverige efter at unionen ble inngått, og de grunnlovsendringene som fulgte av dette. Hount stilte til valg – det ble holdt på Rakkestad Prestegård 20 september 1814 – og ble, tross alt, valgt[xxi] sammen med Provst T. Aschehoug og Sorenskriver P. W. Manthey som representanter for de av fienden besatte prestegjeld: Trøgstad; Askim; Eidsberg; Rødenes; Rakkestad; Aremark; Id; Berg; Skjeberg; Borge; Hvaløerne; Onsø; Glemminge; og Thune.
Året efter ble han valgt[xxii] til det første ordentlige Stortinget, sammen med Amtmand V. C. W. Sibbern; Forvalter J. C. Bjørnskow; og Gårdbruker J. C. Bjørnerød. Hans gode venn, Gårdbruker John Hansen Sørbrøden – likeså haugiansk som Hount var rasjonalist – ble valgt som varamann.
Stortinget trådte sammen 1 juli 1815 og ble høytidelig åpnet[xxiii] 5 samme måned. Men Hount fikk ikke oppleve mye av dette.
Hanna Elisabeth mistet sin far da Peter Ulrik Magnus Hount døde[xxiv], 46 år gammel, 17 juli 1815 og ble begravet på Vor Frelsers Gravlund 21 samme måned. Selve begravelsen er ikke funnet, men en anonym skribent bidro med dette i Det norske Nationalblad[xxv]:
«Trøstegrunde ved Provst og Ridder Hounts Grav.
Hvo kan ansee Døden som et Onde? naar ma kjender denne ædle Mands Sjælskraft, hvormed han i selve Dødsøieblikket udsagde disse sine sidste Ord til de omstaaende Venner: «Snart vandrer jeg til hine – Paradisiske Sphærer» – Døden ligner da en Søvn, der skjenker den blideste Hvile! Hvor mange Dage findes der vel, som kunde foretrælles en saadan Nat? (*) Og skal den lange Rad af følgende Dage vorde den lig, hvo er da lykkeligere end Han?
Indsenderen heraf ønskede gjerne at vorde underrettet om den sande Aarsag -, hvorfor de Herrer Norske Studerende efter Sigende afviste den dem af Vedkommende gjorte Anmodning om at følge Hædersmanden, afdøde Provst og Ridder Hount til sit Hvilested».
Svaret kom i avisen et par uker senere, og var at studentene ikke var bedt om å følge, men om å bære kisten og at de ikke tok imot slike anmodninger, da de ikke var et likbærerlaug – men at de fra tid til annen tilbød seg å bære noen til graven. Og avslutter med at innsenderen, hvis eneste unnskyldning er uvitenhet, «han for Eftertiden, hvis Dødsfald skulle indtræffe i hans Huus, kan spare baade sig selv og sin Tjener Umagen[xxvi]».
Familien var bosatt i Rokke, og der finner man Hanna Elisabeth i 1816, det året det ble tvangsinndrevet en sølvskatt[xxvii] for å starte Norges bank, og som en av nokså få kvinner betalte moren som selvstendig person – og ikke mindre enn 20 spesiedaler, som var en forholdsvis betydelig sum penger på denne tiden.
Efter hvert flyttet familien, det kom naturligvis en ny sogneprest, og de bodde i en embedsbolig. Flytningen fant sted før 1822, for det året bor de i Frederikshald, der Hannas onkel døde[xxviii]:
«At min salig Mands Broder, Niels Hount, der i adskillige Aar har været i mit Huus, efter flere Maaneders Sygeleie, omskiftede Tiden med Evigheden i Dag Morges Kl. 9, i sit Alders 59de Aar, giver jeg mig den Ære at Bekjendtgjøre for Beslægtede og Venner.
Frederikshald, den 1ste April 1822.
Noen år senere giftet Hanna Elisabeth Hount seg. Brudgommen var Christian Friederich Falck, en 31 år gammel mann fra Drammen, knyttet til tollvesenet. Som forlovere hadde de Captain og Ridder Magnussen; og Kjøbmand Bertelsen. Vielsen[xxix] fant sted i Asak Kirke 22 desember 1826.
De slo seg ned i på Strømsø – nå en del av Drammen – der de fikk den første av to sønner. Thomas Dorotheus Scheen ble født 24 februar 1829 og hjemmedøpt. Dåpen[xxx] ble stadfestet i Strømsø Kirke 18 oktober samme år. Da var fadrene Madme Sophie Strøm; Jfr Dorothea [NN]; Pastor Lumholtz; Kjøbmand Fredrik Kjøsterud; og Kjøbmand Matthias Fredriksen.
Hanna mistet sin mor, senere på året, da Grethe Hount døde i Christiania, 9 desember 1829. Heller ikke denne begravelsen er funnet, men sønnen hennes rykket inn en annonse i avisen:
«Dødsfald.
At vor inderligelskede Moder, Enkefru Provstinde Grethe Hount, født Jersin, efter 3 Maaneders Sygeleie paa Rigshospitalet, roligen henslumrede Onsdagen den 9de d. M., Kl. 12 Middag, i sin Alders 60 Aar, er det vor tunge Pligt at bekjendtgjøre. Enhver, der kjendte den Afdødes blide Charakteer og ømme Moderhjerte, vil med os beklage hendes altfortidlige Bortgang. Fred med dit Støv, du elskede Moder! Velsignet dit os saa dyrbare Minde!!
Paa Sødskendes og egne Vegne:
Chr. Fr. Hount».
Noen år senere, 5 oktober 1835, ble Hannas mann utnevnt[xxxi] til overtollbetjent i Stavanger tolldistrikt. Når familien flyttet er ikke kjent, men det har nok vært ikke så lenge efter.
Litt over to år senere, 11 januar 1838, fikk Hanna og mannen en gutt til. Han ble hjemmedøpt av P. Langberg [?]. Da denne dåpen[xxxii] ble bekreftet i kirken 4 juni samme år fikk han navnet Peter Marcus og fadrene Mad. Knudsen; Frøken Bertelsen; Mad: Hommeland; Skomagermester Berg; og Hr. [NN].
Efter dette er det ikke lykkes å finne opplysninger om Hanna og familien før hun blir enke. Overtoldbetjent Christian F. Falch døde 30 august 1847 og ble begravet[xxxiii] 4 september. Noen dødsårsak er ikke oppgitt, men han hadde visst vært syk en stund.
Hanna sørget for en dødsannonse[xxxiv]:
«Dødsfald
At min inderlig elskede Mand, Overtoldbetjent Christian Falck, efter længere Tids Sygelighed forlod dette Jordiske Mandagen den 30te August sidstleden, henved 52 Aar gamel, bekjendtgjøres herved sørgeligst for deeltagende Slægt og Vennner. Tvende Sønner begræde med mig Savnet af en øm Ægtefælle og kjærlig Fader. Herren give os Kraft til at bære vort Tab med christen Tro og Taalmodighed!
Stavanger, den 5te September 1847. Hanna Falck, født Hount».
Selv levet Hanna videre i Stavanger en stund, frem til hun selv gikk bort to år senere. Enkefru Hanna Elisabeth Falch født Houndt døde 26 november 1849 og ble begravet[xxxv] 1 desember. Hun ble 52 år gammel.
Sønnene – eller noen på deres vegne – rykket inn en dødsannonse i avisene:
«For fraværende Beslægtede og Venner bliver det vor sörgelige Pligt herved at meddele, at vor inderlig elskede, ömme og kjærlige Moder, Hanna Elisabeth Falck, födt Hount, enke efter vor for 2 ¼ Aar siden forudgagne Fader, Overtoldbetjent Chr. Calck, ved en bli og rolig Död bortkaldets tl en evige Hvile Mandagen den 26de f. M. i en Alder af henved 52 Aar. De Forældrelöses Fader skjænke os Efterladte Kraft til med Taalmodighed og Fatning at bære vort haarde Tab.
Stavanger den 3die December 1849.
Den Afdödes Börn».