Sigri så dagens lys midt på sommeren i 1726: hun ble døpt[i] i Hyllestad Kirke, den som ble erstattet i 1838, 3 søndag efter trefoldighet det året, 7 juli[ii]. Fadrene hennes er ikke oppgitt.
Foreldrene var Biørn Olsen Hougen og Ragnild Tarraldsdotter Uppstad: hvornår de giftet seg er ikke kjent.
Foruten Sigri, er en datter og en sønn kjent. Gro var seks år yngre enn Sigri, og ble døpt[iii] 21 desember 1732. Fadrene hennes var Torgny Hove; Pol Houg; Ole Hove; Marte [NN]; og Svale Hougen.
Taral var enda seks år yngre; han ble døpt[iv] 29 mars 1738 og fikk da fadrene Nicolaj Oppstad; Pol Hougen; Targjei Kore [?]; Ingebor Boye; og Svale Hougen.
En index forteller at Taral ikke fikk noe langt liv: at han døde 10 august samme år, bare litt over fire måneder gammel. Imidlertid – begravelsen er ikke funnet i kirkeboken.
Om Sigrids barndom og familie ligger i skygge, kan man følge henne bedre fra dagen da hun giftet seg. Det gjorde hun da hun var omkring 21 år gammel. Hennes utkårede – av hvem er ikke kjent – var Knut Tveiten.
Sigri Biønsdatter ble trolovet[v] med Knud Olsen Tvet 16 april 1747. Som kausjonister hadde de Knud Qvæstad og Tallef Qvæstad. Vielsen[vi] fant sted 22 juni samme år.
Paret bosatte seg på Tveten, der de fikk sitt første barn – en gutt – tidlig på sommeren 1748. Ole ble døpt[vii] 24 juni og fikk da fadrene Knud Olsen; Knud Biørgulfsen Tveten; Dreng Lunden; Targer Florenden; og Ingeborg Lunden.
Omkring halvannet år senere fikk de en pike. Hun ble døpt[viii] 1 februar 1750 og fikk da navnet Gunild og fadrene Knud Qvestad; Even Agre; Torgus Harstad; Aasil Tveten; og Liset Omlie.
Den første sønnen, Ole, døde nok som liten; det er ikke funnet noen begravelse for ham men Sigrid og mannen fikk en annen gutt som de ga samme navn to år efter at Gunild kom til verden.
Denne Ole ble døpt[ix] 15 oktober 1752. Fadrene hans ble Ole Tarralsen Omlie; Ole Olsen Upstad; Torjus Karstad; Asloug Omlie; og Gunil Berge.
Ole Knudsen Tveten, 1 ½ år døde sent om våren 1754, han ble begravet[x] 7 juni det året.
Neste barn var en pike. Guro kom til verden om våren – hun ble døpt[xi] 4 mai 1755. Guros fadre var Ole Olsen Omlie; Biørn Florens; Anon Tved; Guro Florens; og Signe Grotved.
Ole – den tredje i rekken, og senere Eidsvoldsmann – så dagens lys utpå høsten og ble døpt[xii] 8 oktober 1758. Som fadre hadde han Torjus Harstad; Giermon Harstad; Niels Brutved; Aasil Tved; og Torbiør Hørstad.
Efter Ole fulgte en gutt til – Rollef meldte sin ankomst tidlig på høsten og ble døpt[xiii] 7 september 1761. Denne gangen valgte Sigrid og Knud fadrene Knud Biørgufsen Tved; Anon Olsen Bøe; Giermon Harstad; Aasil Tved; og Guro Harstad.
Nest siste barn i denne flokken var Ragnil. Hun var et sensommerbarn og ble døpt[xiv] 26 august 1764. Fadrene var Knud Biørgufsen Tved; Knud Kjettilsen Tved; Aasil Tved; og Bergite Qvestad.
Og helt til slutt, attpåklatten Ingebjørg. Hun ble født ved adventstider i 1767 og døpt[xv] 20 desember dette året. Denne, siste, gangen var fadrene Halvor Jore; Ole Targelsen Jore; Giermon Horne; Guro Qvasager; og Margrete Hougen.
Bygdeboken hevder at Sigrids datter Gunild døde før 1788, og foreslår at det er henne som ble begravet[xvi] en gang i løpet av første halvår 1769 – noen dato er ikke notert. Problemet med dette er, som også bygdeboken noterer, at denne unge damen kalles Olsdatter – men det ville ikke vært første gang en kirkebok inneholdt feil.
Sønnen Ole overtok som lensmann i 1783 og som bruker på Tveit i 1788, da eiet foreldrene hele bruket[xvii]: det er i denne forbindelse det går frem at Gunild ikke var mer.
Den samme sønnen Ole giftet seg da han var omkring 25 år gammel. Hans tilkommende var Guro Gunnulvsdatter Kvestad, hun var omkring 19 år gammel. De ble viet[xviii] 1 mai 1783.
Sigrid ble enke da mannen døde våren 1793; det er kanskje ham som det ble kastet jord[xix] på 2 mai det året.
Hun var sikkert glad det ikke lenger var henne som var ansvarlig for sønnen, for å han viste seg å være en utmerket mann, ganske vilter:
Bygdeboken forteller om Ole, ved å sitere andre forfattere. En av disse sier at «Olav Tveiti var so ven ein kar, liten og godt ihopkommen. Håret var ljost og augo blå» – han var kanskje et lite varp for Guro. En annen forfatter har mer detaljer, bygget på personlige minner[xx]:
«Ole Thveten var af noget ove Middelshøide; Ansigtstrækkene var ædle, og det forekom mig, at han, naar tages hensyn til Alderen, endog kunde kaldes smuk. Uagtet han den gang nermede sig de Syvti, besad han Kjæmpens Figur og iponerende Holdning; hans Gang var baade let og kraftig … Ole Thveten havde almindelig god Forstad, han var retsindig og besad et hjerte, der følte for Andres Nød. Han var tillige gjæstfri, og Ingen, hverken Fremmede eller Bekjendt, forlot Thveten, uden at have modtaget Bevis derpaa».
En annen anekdote viser et annet aspekt av Guros manns personlighet:
«Han levde i ei tid då neveretten rådde i nokså høg grad, noko denne soga som me hermer etter Johannes Skar vitnar om:
Olav hadde stella til so godt eit mål mat til nons, og bad inn alle dei gildaste menner her var i Valle. Alle skrepte (skrytte) av maten kor fæl han var. (- «fæl», her i tydningi god, flott, rikeleg-). Men skrivaren skrykte på nosi og bladde, og skaut kjøtstykki hitetter bordet. Då dei hadde so metta seg gjekk han innåt han, Olav: «Ko mykje koster a nevehogg,» sa han. «Tie dale», svara skrivaren. Olav la peningane på bordet, og dolva til han under øyra, sp han seig i uvit. Men skrivaren hadde ikkje noko å krevja av han då, av di han sjølv hadde sagt, kor mykje slaget kosta; – so høyrde eg med ho fortalde ein gong dotter hans Olav Tveiti ; men ho hadde høyrt soga av mor si, sa ho[xxi]».
Uansett, for svigerdatteren Guro var han nok ikke alltid like håndterlig, om man skal tro på Norsk Biografisk Leksikon[xxii]:
«Olav vokste opp på Nordigard Tveiten i Valle. Han var en kjekk kar, sterk og godt likt, men også kjent som en som likte seg i godt drikkelag. 1776 gjorde presten ham til omgangsskolelærer, og han fortsatte som det til 1785. 1783 giftet han seg med sønnedatter til lensmannen, og han var selv lensmann fra 1786 til kort før sin død 1837.
Olav Tveiti overtok bruket fra sine foreldre 1788. Han drev også som driftekar og handelsmann. Når han som lensmann hadde pantet for skatten, lå han med drifter med kuer og sauer på heia om sommeren, for så å selge om høsten. Dessuten solgte han kjøtt og smør i byen. Som lensmann er han beskrevet som rettsindig, uavhengig, med godt hjerte og følelse for andres nød. På lensmannsgården var det stor gjestfrihet, også overfor de årvisse fantefølgene.
Drikkelagene ble hans tragedie. Under et barselgilde på Brokke 1797 kom han i slagsmål med Torjus Rysstad. Torjus ble drept, og Olav ble først dømt, men senere frikjent i Høyesterett fordi man mente han hadde handlet i nødverge. Olav beholdt lensmannsombudet, men ble aldri den samme etter tragedien».
I 1801[xxiii] finner man Sigrid som enke hos sønnen Ole på gården Tvedten ; hun er 75 år gammel og forsørges av sønnen. Ole Knudsen er 43 år gammel og «Lænsmand og gaardbrugende bonde»; konen Gyro Gunnufsdatter er seks år yngre. De har barna Knud (15); Biørn (12); Gunnil (9); Jørand (6); og Sigrid (2).
Nå var altså Sigrid omkring 75 år gammel, og man ser ikke mer til henne i kildene mens hun levet. Det holdt hun opp med et stykke utpå høsten i 1805, hun ble begravet[xxiv] 4 november og ble sagt da å være 84 år gammel. En mild men tilgivelig overdrivelse: det hadde vært et langt liv.