Anne Margrethe sies[i] å være født i Kongens Lyngby 30 desember 1737 – «sies», fordi det ikke ble ført – eller ikke er bevart – kirkebøker[ii] for dette sognet 1738-1744.
Hun var datter, sies det likeledes, av Iver Henriksen Fürst og Abel Margrethe Petronelle Petersdatter Angell.
Iver Henriksen Fürst var, forteller en meget solid webside[iii], sogneprest i Strø Sogn, nordvest på Sjælland, et embede han hadde overtatt fra sin far 20 oktober 1727, da han selv var omkring 24 år gammel. Han hadde tatt fått sin embedseksamen allerede høsten 1724. Året efter utnevnelsen giftet han seg med Abel Margrethe Pedersdatter Angel, enken efter J. L. Brøndlund, residerende kapellan i St Olai kirke i Helsingør. Når familien kom til Kongens Lyngby er ikke kjent. Hun hadde kanskje tre sønner fra sitt første ekteskap
Anne Margrethe sies[iv] å ha fått en lillesøster, Regitze Margrethe, i løpet av 1738.
Disse to småpikene mistet sin far da Anne Margrethe var bare tre år gammel; Iver Fürst gikk bort[v] 17 januar 1740, men dette skjedde altså også i den perioden for hvilken kirkebok ikke foreligger for Kongens Lyngby.
Anne Margrethe ble antagelig konfirmert omkring 1752-52, men i Kongens Lyngby er ikke konfirmantene notert før i 1759, slik at det ikke finnes noe første-hånds belegg for dette.
Dermed ser man egentlig ikke Anne Margrethe Fürst i kildene, som selvstendig individ, før hun gifter seg. Det skjedde i Borgund prestegjeld da hun var rundt 30 år gammel: langt hjemmefra, og ganske sikkert efter en lang, farefull, og ensom sjøreise høsten 1766 eller vinteren i 1767.
Hun var blitt knyttet til Christen Heiberg, Fogden over «Nordhordlehn og Woss Fogderie» gjennom en Kongelig Bevilling datert 9 januar 1767. Som sponsorer hadde de Sorenskriver Melchior Falch og Iver Høgh. Paret ble viet[vi] hjemme i huset hos Sorenskriver Falch i Diuvigen onsdag 4 mars 1767.
Hvordan hadde seg er ikke kjent, men paret slo seg tydeligvis ned på Strømsnes på Askøen utenfor Bergen, der sønnen Andreas Michael – den senere Eidsvollsmannen – ble døpt[vii] 8 desember 1767 – kanskje i Strusshamn Kirke. Som fadre fikk han Hr Stiftsbefalingsmand Scheel; Hr General Auditeur Heiberg; Presen Hr Gabriel Heiberg; Fru Cancellie Raadinde Holst; og Jomfru Anna Sophie Heiberg.
Neste barn var en pike, Elisabet Catarina Smidt, som kom til verden 11 November 1769. Da hun ble døpt[viii] 17 samme måned var fadrene Mad: Abel Angel, Hr Førstes; Jomfru Caterina Rachel Heiberg; Hr Assessor Søiland Heiberg Falch; Hr Capitaine Jesper Heiberg; og S. Lars Holte.
Tredje barn ble også en pike, og hun ble også døpt mens Anne Margrethe og mannen bodde på Strømsnes. Abel Kirstine Melchiorine ble døpt[ix] 28 desember 1771. Denne gangen var fadrene Frue Falch på Herløe; Jomfr. Riise Margrethe Først; Jomfr: Johanne Bøkman; Hr Doctr. Büchner; og Sr. Danchert Heiberg.
Rundt halvannet år senere var det en gutt. Da han ble døpt[x] 21 mai 1773 fikk han navnet Iver Först og fadrene Fru Heiberg «af Bergen»; Jomfr: Bøchmann, Bergen; Hr Raadmand Graae; Hr Hersleb fra Nordland; og Sr Astrup.
Enda halvannet år senere ble det en pike igjen, Sophie ble døpt[xi] 30 september 1774. Som fadre fikk hun Frue Provstinde Hagerup; Jomfr Heiberg; Hr Cancellie R: Holst; Hr. Regimen:Qvarter-Mester Haberdorf; og Hr Raadmand Hoe.
Fire år senere ble Christen Heiberg utnevnt til amtmann i Finnmark, og så flyttet familien til Alta – 1300 kilometer og vel så det i rett linje fra Askøy; de reiste nok med båt mesteparten av veien, og da må man legge til noen hundre kilometer til for å komme frem til utseilt distanse. Det representerer vel bortimot en måneds seilas, om de ikke stanset underveis. Med fem barn.
Moren levet videre i mange år, og døde visstnok[xii] i januar 1779.
Men frem kom de, og fant bolig på Altagård, som skulle brukes av amtmennene i Finnmark. Bruket ble anlagt rundt 1740, og var et staselig sted helt til tyskerne brant det under tilbaketrekkingen fra Finnmark:
Men det var ikke slik Anne Margrethe og familien fant det:
«Altagård pussed opp[xiii]
Det første den neste amtmannen, Christer Heiberg (1778-87), gjorde da han ankom Alta var å klage til kongen om den «brøstferdige tilstand» Altagård var i.
Takene på alle bygningene var forfalt, ovnen i gjesterommet var sprukket, bakerovnen og muren omkring bryggerkjelen var revet ned og jordene var ikke blitt gjødslet.
Amtmannen mente det var nesten ubeboelig. Etter befaring ble det innvilget 600 riksdaler, samt fritt tømmer fra Altaskogen.
Det ble fra København bestilt 32 engelske vindusrammer, hver med 15 ruter, 13,000 spiker, 42 potter hollandsk linolje, dessuten maling av forskjellige farver.
Sorenskriver Petersen kunne under sin befaring i 1784 registrere at det var nytt tak og bordkledde yttervegger på amtmannsgården. Alle bygninger var rødmalte, vinduskarmene grønne, vinduslemmene gule og i noen rom var veggene trukket met lerret.
Det ble konstatert at bygningene ikke kunne være bedre om de var nye.
Verdiene av alle husene var satt til 1504 riksdaler».
Lite er kjent om Anne Margrethes liv i Alta: hun var vel mest opptatt med barna, familien, gården og dyrene – og sikkert med menigheten og med de andre embedsmannskonene i Finnmark. Det var sikkert selskapelighet i forbindelse med offisielle begivenheter i amtmannsgården, besøk dit fra andre deler av Finnmark, eller passerende handelsmenn og slike folk: kanskje til og med en biskop på visitas.
Da de hadde vært der noen år kom det en midlertidig forandring:
«Amtet blir større[xiv]»
Amtmann Heiberg ble i 1784 innkalt til København for å delta i utredninger om den fremtidige utvikling i Finnmark.
Han dro med seilbåt fra Alta i September, men kom ikke lenger enn til Hammerfest. Der ble han liggende i seks uker for å vente på bør.
Da var det blitt så seint på høsten at skipperen ikke torde å legge ut på den lange reisen.
Han returnerte dermed til Alta, hvor han ventet på vinterføre. Med 20 rein og syv fjellsamer dro han så avgårde til Muonio, og videre derfra med hesteskyss til København[xv]. Like før jul var han fremme».
Christen ble i København langt ut i 1785 og det er vel rimelig å tenke seg at han brukte noe av tiden til å forsøke å få et behageligere embede enn Finnmarken, og det lykkedes han visst med, for utpå våren 1787 ble han utnevnt til Amtmann på Bornholm: man kan tenke seg at Anne Margrethe mottok en slik nyhet med en viss lettelse: hun var opprinnelig mer bypike, og hun var dansk: dette var ikke helt å komme hjem, men likevel – nærmere både geografisk og kulturelt[xvi].
Sønnen Iver var gått inn i sjøforsvaret, men gikk tidlig over i hollandsk tjeneste og ble nestkommanderende på skipet Delft og falt, eller ble såret og døde noen dager senere, under en trefning med engelske motstandere oktober 1797[xvii].
I 1798 giftet sønnen Andreas Michael, den senere Eidsvoldsmannen, seg med Margrethe Jensdatter Prahl. Vielsen skal[xviii],[xix] være holdt i Hasle på Bornholm – han var blitt byfogd i Svaneke der på øyen i 1796.
Den 18 april 1799 døde visstnok[xx] datteren Sophie Gerharda, men hvor er ikke slått fast.
I 1801[xxi] finner man Anne Margrethe sammen med mannen i 3 Qvarters Gader i Neksø, helt i øst på Bornholm. Christen Heiberg var nå 64 år gammel og fortsatt amtmann over Bornoholm, selv var hun 63. Bare ett av barna bodde hjemme. Det var Abel Christine Melchiorine, nå 29.
Som seg hør og bør hadde Anne Margrethe og mannen flerfoldige tjenere. En av dem var kanskje mer av en selskapsdame: Charlotte Sophie Christiane Franchen er beskrevet som «logerende» og «antaget i Huuset». En annen er der som «profesjonell»: «Candidat. juris og Fuldmægtig” Johan Holstein er “Conditionerende”.
De fire andre – to menn og to kvinner – var fra 19 til 35 år gamle, og beskrives bare som «Tienestefolk».
Neksø var på denne tiden en by med 1’274 innbyggere – Larvik hadde omkring dobbelt så mange; og det var en by som sikkert var merket av at det hadde vært en stor brann der i 1756.
Det er ingen ting kjent direkte om Anne Margrethes liv i Neksø. Som kvinner flest, selv i de høyere samfunnslag, dreiet nok hverdagen seg mye om familien og hjemmet, og dertil selskapelighet, egne venninner, kanskje noe veldedighet, og i mange tilfeller, menigheten i Neksø Kirke:
Det skulle ikke vare så lenge. Om han var syk allerede, eller om det kom brått på vet man ikke, men Christen Heiberg, Amtmand over Bornholm døde kort efter folketellingen i 1801. Han var 65 år gammel og ble begravet[xxii] fra Neksø Kirke 11 april.
Efter dette er det ikke sett spor efter Anne Margrethe før hun selv går bort. Frue Ane Margrete Först døde i Neksø 8 november 1816 og ble begravet[xxiii] der 14 samme måned. Hun ble 80 år gammel.