Wilhelmine Sophie Cathrine kom til verden 24 juli 1818 og ble døpt[i] i Garnisonskirken 12 september samme år. Som fadre hadde hun Frue Dirik Schjødt; [NN] Motzfeldt; [NN] Gedde; [NN] Rasmussen; og [NN] Motzfeldt.
Foreldrene var Ernesta Birgitta Margaretha Stenersen og Peter Motzfelt. De hadde giftet seg omkring 1804, da hun var den 15 år gamle datteren av byfogden og han en norsk offiser nokså nylig ankommet, og 27 år gammel.
Peter Motzfeldt er nokså knapt omtalt av Ovenstad:
« Motzfeldt, Peter. – 2. sek.lnt. ved artilleriet fra 1/1 1796. (K.r. 30/12 1795). – 1. sek.lnt. 29/4 s.å., beordret til Fr.stad. – Sek.lnt ved 13.artill.komp i Fr.stad 1797. Fortsatt til Vestindien som artill.pr.lnt. 28/5 1802. – Det er antagelig den samme som efter hele året 1808 å ha vært i engelsk fangenskap ble kpt. A la suite ved det norske artilleri i 1809. – Han førest ved 12. artill.komp.s detasjement i Bergen og gasjeres som komp.chef. Stod der ennu i 1814».
Deres første barn – Berntine Christiane – kom til verden på St Thomas, en av de danske besittelsene i Karibien, utpå året 1805 og ble døpt[ii] der en gang på sommeren: noen indexer og slike kilder sier 23 august, men kirkebokinnførselen er utydelig.
Efter at britene besatte St Thomas kom Peter Motzfeldt i fangeneskap[iii]: Kapteinen i den danske armes artilleri, «Peter Moterfeldt», ble tatt inn 21 desember 1807, og ser ut til å være kommet til Portsmouth fra hvor han ble løslatt 20 juni – det tok vel en tid før han kom derifra. I en annen fortelling[iv] var han fange i Portsmouth, og kom hjem til Norge i april 1809 efter en utveksling av fanger.
Før dette, imidlertid, hadde foreldrene fått sitt annet barn – sønnen Ulrik Anton. Han ble døpt[v] før 13 april 1807, om plasseringen av kirkebokinnførselen hans like før en annen dåp som foregikk den dagen. Fadrene var Major Stabel; Capt. [NN]; Fru Frisch; Kapt. Kæring [?]; [NN] Krogh; Jomfru [NN]; og [NN] Aarøe. Kirkeboken er meget utydelig.
Det er ikke kjent når moren tok seg fra St Thomas til Norge – det kan ikke ha vært enkelt for henne hvis hun måtte reise på egen hånd med to barn å ta vare på. Men om mannen kom dit i 1809, så var hun på plass sommeren 1810. Akkurat det er nokså sikkert, for det året fikk hun barn der: Bergitte Andrea Margaretha ble født 30 juni og døpt[vi] i Korskirken 12 august 1810. Fadrene hennes var Fru Heiberg; Jfr. Kirsten Norman; [NN]amtmand Bull; og Kammerjunker Bjelke.
Jacobine Ida Sophie så dagens lys 9 juni 1812. Hun ble døpt[vii] 10 juli og fikk da som fadre Mad. Rein – gjetningsvis, sognepresten Jonas Reins[viii] kone Anna – Frøken M. Bjørn; Biskop Brun; Cancelli Raad Sæby; og Ingenieur Capt. V. Wetlesen.
Efter sin hjemkomst til Norge hadde Peter Motzfeldt gjenopptatt sin karriere som offiser, i rollen som sjef for en artilleriavdeling Bergen. Ifølge biografer[ix] levet han et godt liv i selskap med de toneangivende intellektuelle i Bergen, spesielt Sorenskriver Christie. Det var fra Bergen og Artillerikorpset han ble valgt til å delta i Riksforsamlingen i 1814, og dermed reiste fra byen engang tidlig i 1814 – slik at Ernesta alene måtte se efter familiens liv og levnet. Men økonomisk hadde de sikkert noenlunde trygt, og mannens venners hustruer utgjorde sikkert et nettverk hun kunne trekke på ved behov.
Hvordan det var eller ikke var meldte lillebroren Kjettel Johnson Melsted sin ankomst det året, 10 august 1814. Han ble døpt[x] 9 september samme år, og da var fadrene Fru Else Magrete Krohn; Jfru Andrea Bull; Capit. i Søe Etaten Henrich Ernst Severin v Dorn; Krigsraad Arnoldus Kahrs; og Secreter og Soren Skriver Wilhelm Christie.
Tilbake til farens karriere: efter at Christian Fredrik hadde abdisert, bestemte statsrådet[xi] at det skulle velges et Storting som skulle møte i Christiania 7 oktober 1814. Motzfeldt ble valgt som en av fire representanter for Bergen. Så, mindre enn fire uker efter at yngstesønnen ble døpt måtte Berntines mor klare seg alene igjen. En av handlingene det overordentlige Stortinget gjennomførte var å velge Konge, og i løpet av oktober ble Carl XIII konge av Norge, egentlig Carl II av det riket. Kronprinsen – Carl Johan – kom til Christiania, der han talte til forsamlingen 9 november; efter det avla representantene ed til Grunnloven og Kongen. Det overordentlige Stortinget ble oppløst 26 november. Berntine far ble medlem av statsrådet, reiste dermed til Stockholm og ble vel der til sommeren 1815, da han efter at det første ordentlige Storting trådte sammen gikk ut av regjeringen og kom seg hjem til Bergen.
I 1815[xii] finner man hele familien i Korskirkens Menighed. Moren kalles «Ernissa» – og det er kanskje slik de uttalte navnet. Faren har ikke noe fornavn i det hele tatt – han er N. n. Motzfeld. Barna Benthina; Ulrich; Andria; Jacobina; og Kittel er alle hjemmeboende – tross alt er de unge. Husstanden inneholder også tre tjenestepiker – Elisabeth Bøjedatter; Mettha Kier; og Synneve Peersdatter.
I mai 1816 overtok[xiii] Motzfeldt Armédepartmentet, den første av flere regulære statsrådsposter som, blant annet, førte til at Jacobine og familien efterhvert flyttet til Christiania.
Så kom altså Wilhelmine til verden, og nesten fem år gikk før neste barn så dagens lys, men så ble det til gjengjeld tvillinger. Peter og Ernst kom til verden 21 januar 1823 og ble hjemmedøpt.
Ernesta og Peter måtte ha forstått at barnet ikke kom til å leve opp, og fikk hjemmedåpen bekreftet av presten i Garnisonskirken. Innførselen[xiv] er datert 26 januar, men det nevnes samtidig at barnet døde 9 dager gammelt, altså noen dager senere, 30 januar. Han ble begravet[xv] 3 februar.
Peter synes ikke å være nevnt under dåpshandlingene, men han er med i listen over begravne måneden efter, for han døde visstnok 16 februar 1823 og ble begravet[xvi] 20 samme måned.
Hans Bull, siste barn i flokken, ble født skuddårsdagen 1824 og hjemmedøpt av stiftsprosten Sivardtz 14 mars samme år. Dåpen[xvii] ble bekreftet i Domkirken 6 august samme år. Denne gangen var fadrene Fru Oberstinde Bache; Madam Lange; Frøken Motzfeldt; Statsraad, Greve Wedel af Jarlsberg; Generalmajor Bull Birch; Amtmand Hagerup; og Student Motzfeldt.
Henimot midten av 1830-årene burde Wilhelmine vært konfirmert, men den handlingen er ikke funnet i kirkebøkene.
Det er i det hele vanskelig å følge Wilhelmine gjennom livet, for av de fire søstrene var hun den eneste som ikke giftet seg. Hvorfor er naturligvis ikke kjent, men det var slett ikke uvanlig at foreldre i de øvre klasser, i det minste, beholdt yngstedatteren ugift og hjemme, for å få litt hjelp på sine eldre dager.
Moren døde i begynnelsen av 1848, faren i 1854, og så er det ikke unaturlig å tenke seg at Wilhelmine flyttet inn hos søsteren Jacobine – de to andre søstrene gikk bort ganske unge. Og dermed finner man Wilhelmine i 1865[xviii] hjemme hos sin søster og svoger i Hægdehougsveien i Trefoldighets menighet. Der bor også niesen – Jacobines datter – Anna, og to tjenestepiker. Disse var Cathrine Johannesen (30) fra Ide; og Mathea Husdatter (22) fra Biri.
Og dette arrangementet fortsatte da Jacobine og mannen flyttet til Wergelandsveien, der man finner Wilhelmine i 1875[xix] – bortsett fra at niesen er flyttet ut, men der er fremdeles to tjenestepiker: Anne Rasmusdatter fra Lier og Caroline Larsen fra Asker.
Det gikk så fem stille år, og så døde Jacobine av tarmkreft hjemme i Wergelandsveien 27. Hun gikk bort 10 april 1880 og ble begravet[xx] 16 samme måned, i Trefoldighet menighet.
Christian Birch-Reichewald flyttet fra Wergelandsveien nokså snart efter og tok opphold i Smits Gade 36, der Frøken Wilhelmine Motzfeldt døde 24 desember 1883. Hun ble begravet[xxi] av Uranienborg menighet 29 samme måned.
Svogeren rykket in en dødsannonse i Aftenposten[xxii] tredje juledag:
«Min kjære Svigerinde Wilhelmine Motzfeldt døde stille i mit Hus Juleaften, 65 Aar gammel.
Christiania, 26 December 1883.
Birch-Reichenwald.
Begravelsen foregaar fra Kapellet paa vor Frelsers Gravlund Lørdag 29de December Kl. 2»,