Louise Wilhelmine kom til verden 5 mars 1822 og ble døpt[i] i Kristiansand 10 november samme år. Da var fadrene «Moderen»; Fru Margrethe, Kap. Christen Fangens; Faderen; Kapitain Christen Fangen; og Kjøbmand Ammund Giørdrum.
Foreldrene var Hanna Susanne Christiane Ottosdatter Nideros og Diderich Hegermann. de hadde giftet seg i Christiania, der de ble viet[ii] hjemme i huset 2 desember 1815. Når Hanna Susanna – som var fra Kristiansand – var kommet til byen og hvordan er ukjent – men hennes tilkommende var både en general-offiser og statsråd for forsvarsmakten: han hade helt sikkert det nødvendige til disposisjon.
Diderich Hegermann var født i Altona i en militær familie, og vokste opp i Frerikshald fra han var et halvt år gammel. Han var født i 1763 og sønn av Cay Ditlev Hegermann og Anna Esther Stuhlmann.
Hanna Susanne hadde tidligere vært gift med Daniel Willoch Isaachsen, en 35 år eldre, men meget velstående kristiansander. Bryllupet sies[iii] å ha funnet sted mot slutten av 1805, men vielsen er ikke funnet.
Daniel hadde vært gift tidligere, med Christiane Hedevig Christensen: de hadde flere barn sammen. I 1801[iv] bodde han i gård nummer 485, i Rode No 8. Da var han enkemann, og «Holland consul dansk borger og kiøbmand». Sammen med ham fant man sønnen Peder som var 23 og «Fuldmægtig» og den 14 år gamle fosterdatteren Abel Nielsen.
Om Hanna og Daniel er det fortalt[v]:
«Hanne Susanne Christine Nideros (1779-1858), datter til borgermester Nideros i Kristiansand, giftet seg i 1805 med enkemannen Daniel Isaachsen (1744-1813), trolig samtidas rikeste og mektigste handelsmann i Kristiansand. Han hadde et stort hus i Rådhusgt. 2 (der Ernst Hotel senere kom) og drev både handel, skipsrederi, skipsverft, reperbane, tobakks-spinneri og flere sagbruk. Fra 1780-årene eide han gården Kjos i Oddernes, som han drev som mønsterbruk. I 1801 kjøpte han dessuten gården Boen (Bua) i Tveit, med sagbruk og rike lakserettigheter».
Hanna Susanne og Daniel skulle få ett barn sammen. Daniel Otto Christian kom til verden 22 august 1806 og ble døpt[vi] 19 september samme år. Fadrene var Madame Nideros; Moderen; Capt. v. Kervel; Isaach Isaachsen; Peder Isaachsen; og Faderen.
For Daniel døde[vii] noen år senere, litt over 68 år gammel. Han gikk bort 25 februar 1813, men det synes å være litt usikkert med hensyn til under hvilke omstendigheter: begravelsesdatoen er ikke registrert i kirkeboken for Kristiansand. Kanskje han døde under en reise.
Uansett, Hanna Susanna var 34 år gammel og enke. Og fordi hun satt godt i det var hun sikkert eftertraktet. Og efter to og et halvt år ble hun gift for annen gang. Denne gangen hadde hun nok litt mer innflytelse på valget av mann, som falt på Diderich Hegermann. Han var, først og fremst, offiser, og er omtalt av Ovenstad[viii]:
«Hegermann, Diderich. – F. 6/12 1763 i Altona i holsten. Sønn av kpt. Cay ditlef Hegermann og hustru Anna Esther, f. Stuhlmann. – (Foreldrene opholdt sig bare midlertidig i Altona, da Diderich blev født.) – Kom i tjenesten ca. 1776. – Kadett ved danske Landcadettkorps 7/6 1775. – Korp. der 20/2 1782. – Kom.sersj. 7/8 s. å. – Sek.lnt., fremdeles ved samme korps og med pr.lnt.s kar. 3/2 1786. – Fortsatt til Norge som kpt. ved 2. Akh. nasj. inf.regt. og sjef for Ø. Laurvigske komp. fra 5/2 1790, utn. 15/1 s. å. og samtidi 2. tilsynsmann ved den frie Matm. Skole i Kr.ania. – Stillingen der benevnes fra begynnelsen av 1798 «1. officer», men fra 13/4 1804 «2. officer». – Trådte 11/7 1800 ut av regt.et, men beholdt sin komp.chefsgasje og utn. til kom.dør for det Norske Militær Institutt, som skolen fa 1/7 1798 kaltes, og med maj.s kar. fra 11/6 1800. – Obl.s kar. 30/3 1808. – Blev satt a la suite ved N.fjeldske inf.regt. 21/2 1811. Var fremdeles kom.dør for Landkadett-korpset. Oberst 16/5 1811. – Blev ved siden av denne stilling også kom.dør for Opl. inf.regt. 7/1 1812. chef for Krigsskolen 5/3 (18/3 ?) 1814og fremdeles kom.dør for Opl. infr.regt. Gen.maj. 14/11 1814. – Chef for dett regt. 26/11 1814. – Avskjed 14/4 1817. – K.S.O. – R.D.O. – Død 7/2 1835 på sin gård Boen ved Kr.sand. – Gift 2/12 1815 i Kr.sand med den formuende enkefru Hanna Susanne Christiane Isachsen, f. Nideros, f. 1778, død 5/11 1858, datter av borgermester Nideros. -».
Året før Hanna Susanna og Diderich giftet seg var 1814: det begynte med fredstraktat i Kiel, fortsatte med notabelmøte, efterfulgt av brev til det norske folk fra Christian Frederik, der både sivile og militære ble bedt om å utpeke representanter til en forsamling som skulle gi Norge en ny styreform, og som skulle møtes på Eidsvold 10 april samme år.
På Eidsvold var Hegermann ganske aktiv – allerede første møtedag ble han medlem av komiteen[ix] som skulle komme med forslag om reglement for forsamlingen. Han stemte med folk som Falsen og Jacob Aall, og satt i presidentskapet med Christie, og også i Constitutions-Committeen[x]. Han var opptatt av verneplikt, militær oppdragelse, at grunnloven skulle bli allment kjent og forstått, og kongens stilling i forhold til Stortinget[xi].
I forbindelse med Mossekonvensjonen var det Hegermann som ved sin underskrift bekreftet riktigheten av den teksten i konvensjonene som ble publisert[xii].
17 november 1814 ble Hegermann utnevnt til Statsråd[xiii], visstnok meget mot sin vilje.
Hvordan Hanna Susanne kom i kontakt med Hegermann er ikke kjent: det har vel vært gjennom andre, eller kanskje statsråden og generalen var et ærend i Kristiansand, og at man møttes sosialt.
Hanna Susanna bragte med seg inn i ekteskapet gården Boen like utenfor Kristiansand, det var der de skulle komme til å bo senere – sier Norsk Biografisk Leksikon[xiv], som også for teller at mens han var religiøs og enkel av vaner, var hun «livlig og spirituell». Hun bragte også med seg en trelastforretning og flere skip: Louise Wilhelmine skulle komme til å vokse opp i rikelige økonomiske omstendigheter.
Første barn i dette ekteskapet var Hanna Esther som kom til verden i Kristiansand 3 desember 1816. Pikebarnet ble døpt[xv] i Domkirken der 2 januar 1817 og fikk da fadrene «Modern»; Frue Margrethe, Artielleriecapt Chr. Fangens; Artillericapt Chr. Fangen; og «Faderen».
Efter henne fulgte Johan Kay Diderich Otto. Han kom til verden 6 desember 1819 og ble hjemmedøpt. Dåpen[xvi] ble bekreftet i kirken i Tveit 3 juli 1820. Fadrene var Amtmand Hendrich Hegermann; Hendrik [NN] [NN]; Student [NN]; Fru Hanna Isaachsen Hegermann; og Mad: Gyurstrøm [?].
Louise Wilhelmine var tredje, og siste, barn i denne lille flokken.
Efter dette levet familien forholdsvis stille i Kristiansand og Tvedt – moren hadde vel sine huslige sysler, barn og familie å ta vare på – faren var opptatt med lokale tillitsverv, fattig-kommisjon og Landhusholdningsselskapet, og holdt sikkert kontakten med offisersbrødre[xvii] – og det var sikkert noen selskapelighet.
Mot slutten av 1832 ble familien utsatt for et innbruddstyveri:
«Norge
Christiania, den 13de Decbr. – At de bekjendtgjorte efterretninger om det hos Hr. Statsraad Hegermann i Christiansand den 26de Novbr. forøvede betydelige Tyverie erfares i det Væsentlige, at Tyvene have ved Hjælp af to sammenbundne simple Høloftstiger gaaet op til et Vindue i anden Etage, hvilket de, ved at slaae Ruderne ind, have aabnet. De maae have skaaret Hænderne paa Glasset, da der paa et Skab og et Chatol, som de aabnede, saavelsom overalt paa Gulvet fantes Blod. Deraf uddrages Formodning om, at der ogsaa paa de stjaalne Penge kan findes Pletter af Blod. Pengene have ligget i en Jernkiste, som de forgjæves forsøgte at aabne med de dertil af Skabet udtagne Nøgler, hvorfor de heisede Kisten ned og sig selv efter ved Hjælp af et Vasketoug, da de efterlode Stigen paa Værelset, hvor man desuden fandt efter dem en Kniv, en Jernkrog, en Sæk og en Hat. Jernkisten slæbte de langs vestre Strangde til Natmandsbækken, hvor de ve Hjælp av store Stene slog den i stykker, udtoge Pengene, men lode Documenter og papirer ligge omkring. Disse har Hr. Hegermann ved sine egne og andre Arbeidsfolks Omhyggelighed faaet samlede tilbage. For Opdagelsen og tilveiebringelsen af samtlige de stjaalne Sager og om muligt tillige Opdagelsen af Gjerningsmændene, har Hr. Hegermann udlovet en Belønning af 500 Spd.»
I 1835 var det tyfoidfeber i Kristiansand, og både søsteren Hanna Esther og foreldrene ble syke – om ikke alle sammen ble det.
Frøken Anne Esther Hegermann, 18 år gammel, døde av «Nervefeber» 2 februar 1835. Hun ble begravet[xviii] 5 samme måned.
Louise Wilhelmines far, Statsraad Diderich Hegermann, døde også av «Nervefeber» to dager efter søsterens begravelse, 7 februar 1835, 72 år gammel, og ble begravet[xix] 12 samme måned.
Morgenbladet trykket en lang nekrolog[xx], og moren annonsert dødsfallet i avisen[xxi]:
«At min uforglemmelige Mand, mine Børns trofaste Fader og Ven; Statsraad Diderik Hegermann, endte sit virksomme Liv den 7de Februar, om eftermiddagen Kl. 3 ½, i sit 72de Aar, bekjendtgjøres herved sørgeligst for fraværende Familie og Venner.
Christiansand, den 10de Februar 1835.
Hanna Hegermann».
Likevel: livet fortsatte. Lovise Wilhelmmine Hegerman, som kirkebokføreren skriver navnet hennes, ble konfirmert[xxii] i Tveit Kirke 8 oktober 1837. Hun fikk karakteren god og er ført opp først av de 12 pikene; sammen med 11 gutter var kullet på 23 ungdommer denne høstsøndagen.
Efter konfirmasjonen svinner både Louise Wilhelmine, broren og moren fra kildene i noen år: det var nok et stille liv – men kanskje, rent materielt, behagelig. Og unge mennesker kommer over sorgen ganske raskt.
Likevel – Louise Wilhelmine ventet nokså lenge, da hun var omkring 31, før hun giftet seg. Da hun gjorde var den utvalgte Nicolai Jean Moe, en ni år eldre mann fra Oddernes, som nylig hadde gitt seg i marinen.
Ungkar [NN] Candidatus Juris Nicolai Jean Moe, sønn av Georg Just Moe, og Louise Wilhelmine Hegermann ble viet[xxiii] hjemme i huset 26 april 1853: tillatelsen var datert seks dager tidligere.
Brudgommen er kort omtalt i en bok om Kristiansands eldre bebyggelse, i forbindelse med eiendommen i Vestre Strandgade 24, som hadde vært i slekten i flere generasjoner:
«NICOLAI JEAN MOE
født 1813, død 1872, arvet etter sin far gården Wahlhalla på Lund samt lensrettigheter i Topdal og Torridal. Eie fra 1850-årene også Nedre Kongsgård. Han var juridisk kandidat og en tid ansatt i et av departementene.
Han ble i 1853 gift med Louise Wilhelmine Hegermann (1822-1913), datter av statsråde Diderich Hegermann.
Som et kuriosum kan nevnes at da de i 1854 skulle flytte til Kongsgård, var veiene der over så dårlige at møblene ble kjørt ut på isen ved Rådhusgatens almenning og utenom Odderøyspissen til bryggen i Kongsgårdsbukten.
Deres barn var:
Nicolai eiet altså Wahlhalla men kjøpte en del av Kongsgård omkring tiden da han giftet seg. Wahlhalla – der sikkert Louise Wilhelmine også besøkte – er beskrevet i en bygdebok[xxiv] for Oddernes: denne eiendommen var i seg selv skilt ut fra en del av Kongsgård i 1795, og hadde fått navn både for å gjøre bruk av den norrøne mytologien, men tilpasset det faktum at han som ga stedet navn selv het Wahl. Det var en stor eiendom på over 300 mål, og sammen med den delen av Kongsgård som Nicolai kjøpte, besatt han noe i retning av 440 mål – en meget betydelig gård.
Mens Nicolai hadde arvet Wahlhalla efter sin far, kjøpte han selv Nedre Kongsgård av en Robert Major, som hadde fått bygget nye hus der efter en brann i 1850 slik at Louise Wilhelmine og Nicolai kunne flytte inn i et moderne og sikkert lite brukt hjem[xxv].
Om enn Louise Wilhelmines mor sikkert hadde hatt et ord med i laget i valg av ektefelle, er det nokså sikkert slik at det også var elementer som forelskelse i forholdet – i det minst fra hans side, slik det går frem av deler av et brev Nicolai skrev til henne før de giftet seg, og som er gjengitt i et manuskript[xxvi] om noen lokale slekter. Avsnittet der man finner brev-utdragene begynner med å fortelle om hvordan Nicolai og hans bror, Wladimir Quiroga Moe, var blitt uvenner og noen av de konsekvenser dette hadde:
«Og med disse to sønnene, Nicolai Jean og Wladimir, var det skjebnen grep inn met av sine stygge renkespill for å så splid mellom mennesker.
Eller uttrykt med familiekrønikens varsomme ord – som også vi nøyes med:
«Litt sørgelige misforståelser av privat natur, gjorde at Nicolai Jean, i 14 år, gikk til orlogs som intendant, og overlott retten til Øvre Strai til sin yngre bror: Wladimir»
Når vi nå kan lese Nicolai Jean Moe’s eget brev til hans hjertes utkårede: Luise Wilhelmine Hegermann, og skrevet da han i 1853 kom tilbake til byen – som en moden førtiårs mann, da forsår vi at det var 14 lange og vonde år han hadde lagt bak seg:
«Det er ligesom en ukjendt Magt har fængslet mig til Dem, Den Eneste som jeg kunde tænke mig som mit Livs Ledsagerinde. Og 14 Aars sørgelig Erfaring har lært mig, trots alt hvad jeg har lidt og stridt – den første gang jeg gik til Orlogs, var ene og alene for Deres Skyld.
Og med noen bitterhet over sin skjebne, legger han til:
«Jeg har givet Slip paa meget af den Comfort som kunne have budt en Kone, nemlig mit kjære Øvre Strai».
Den sosiale avstand kunne nok være skremmende stor i den tids Kristiansand, med rent av u-overstigelige Barrièrer opp til – en general og statsråd på Boen:
«.. at jeg aldrig noget øyeblik har gjort mig forhaabninger som jeg af flere mig velbekjendte Omstændigheder maa vide ikke kunde realiseres.»
Her skulle det altså gå hele fjorten frustrerende år – i trofast hengivenhet – før to hjerter allikevel kunne nå frem til hverandre, fra hver side av skillet. Men da kunne hun også svare ham:
«Jeg kunde umulig læse Deres Brev uden at det Ønske maatte opstaae hos mig, saa vidt muligt at gjenoprette hvad jeg havde saaret og smertet».
Den lenge ventede belønning fikk han altså til slutt:
«Tag derfor imod min redelige Vilie og mit inderlige Ønske at giøre dem saa lykkelig som det staar i min Magt. Med inderlig Tillid og Roe lægger jeg min Skjæbne i Deres Hænder».
Her var det to sterke og rettsindige mennesker som i oppriktighet fant frem til hverandre – til slutt. Det er formelig så det varme om hjertet når man møter to så helstøpte mennesker som Nicolai Jean og Louise Wilhelmine. D som sammen la grunnen til det som ble til Moe-familien fra Nedre Kongsgaard.
Overensstemmende med tidens skikk og bruk, var de nok ikke meget praktisk husarbeide døtrene på Boen hadde fått lære seg. Men da Louise Wilhelmine først var blitt husmor på Nedre Kongsgård, ble hun det også fullt og helt. Og nå ble strikkingen hennes store beskjeftigelse. Så begeistringen hos barn og barnebarn har kanskje ikke vært til å ta og føle på – når strømmen av grå strømper og grå underskjørt bae vokste og vokste fra hennes flittige strikkepinner. Grått var sterkest, og grått var billigst.
Men en meget bestemt og myndig dame må hun ha vært – med meget av sin karakter og personlighet i arv efter fader statsråden. Familiekrøniken vet også å fortelle at det i virkeligheten var henne som tok det fulle ansvaret for gårdens drift. Og så stor var respekten, at gårdens arbeidere ofte fant det riktigst å titulere henne: Herr Fruen».
Så ble de da omsider gift, flyttet til Kongsgård og fikk sitt første – av seks – barn. Dette var en gutt som så dagens lys 9 mars 1854. Da han ble døpt[xxvii] i Kristiansand 27 mai fikk han navn efter faren og ble hetende Nicolai Johan. Fadrene hans var Statsraadinde Hegermann; Fru Laura Isaachsen; Fru Doralise Matthiassen; Stiftsamtmand [?] Kjørbo; Amtmand Thomle; Kjøbmand Didrik Hegermann; og Wlad. Moe.
Neste barn var også en gutt – bare de to siste var en piker – fikk navn efter morfaren, Didrik Hegermann. Han kom til verden 8 mai 1855 og ble døpt[xxviii] i Oddernes Kirke 9 september samme år. Denne gangen var fadrene Kjøbmand Diderich Hegermann; Konsul Otto Reinhardt fra Christanssand; Konsul Daniel O. Isaachsen på Kongsgaard; Fru Karen Smith født Hald fra Christianssand; Fru Agnes With, født Smith; og Frøken Eugenie Dietrichsen fra Christiania.
Tredjemann meldte sin ankomst 18 august 1856 og ble døpt[xxix] 12 september samme år. Da fikk han navn efter onkelen Wladimir og fadrene Kammerherre, Assessor Knudsen, Kristiansand; [NN] Petersen, Kristiansand; Distriktslæge Ditrichsen, Kristiansand; Procurator A. Arenfeldt af Gaarden Eeg; Frøken Lene Hegermann Lundenkrone; og Frøken Waleska Smith.
Litt over to år senere fulgte Johan Julius, det skjedde visstnok[xxx] 24 oktober 1858. Og han ble døpt, sies det[xxxi], men det er ikke lykkes å verifisere dette i kirkebøkene for Oddernes. Likevel: Familysearch.org er forbausende pålitelig.
De to siste barna var begge piker. Første ute av disse var Laura Bernhardine Abel Lovise, som ble født 10 juni 1861. Da hun ble døpt[xxxii] 8 september fikk hun fadrene Stiftsprovst Lassen, Christiansand; Stadsfysikus Hansen, Christianssand; Ungkarl og Gaardbruger Bendix Mathiessen på Kongsgaard; Frue Juliane Thomle fra Christiania; og Frøken Laura Isaachsen på Kongsgaard.
Og aller sist, Juliane Margrethe – hun som senere ble kalt Margot – som ankom 12 mars 1863. Hun ble døpt[xxxiii] 19 juli samme år og da var fadrene Stiftsretsassessor Iver Sven Thomle fra Christiania; Kand. Juris og [NN] Valdemar Kallevig fra Arendal; Daniel Nicolai Barth; fru Dorthea Reynhardt fra Christiansand; og Frøken Sigrid Siholt [?].
I folketellingen for 1865[xxxiv], tatt opp tidlig i 1866, finner man Louise Wilhelmine og mannen, henholdsvis 43 og 53 år gamle, på Nedre Kongsgaard i Oddernes Sogn. Alle seks barna bor hjemme: Nikolai J. (13); Didrik H. (11); Waldemar (10); Johan J. (8); Abel L. (5); og Juliane M. Og, nær sagt naturligvis: syv tjenestefolk – fire kvinner og tre menn. Det var vel tjenestepikene som ga Louise Wilhelmine tid til alt strikkeriet.
Louise Wilhelmines mann skulle ikke bli svært gammel: han døde allerede 27 mars 1872, bare 59 år gammel. Proprietær Nikolai Jean Moe ble begravet[xxxv] i Oddernes 2 april.
En dødsannonse[xxxvi] stod på trykk i Morgenbladet 12 april samme år, og sikkert annetsteds også:
«Bekjendtgjørelser
Dødsfald
Nicolai Moe, henimod 59 Aar gl. kaldte Herren til sig Natten til den 27de Marts, inderlig begrædt af 6 Børn og en dybtsørgende Enke.
Tre år senere, ved folketellingen for 1875[xxxvii], finner man Lovise Moe f. Hegermann – som man kunne vente – på Kongsgaard: hun betegnes som «Gaardbr Selveier og Garverieierske». Sammen med henne finner man alle seks barna. Nikolay (21) «Hjælper med Tilsynet»; Didrik (20) er blitt Handelsmand; Wladimir (19) er student; og Johan (17) er garverlærling. Døtrene Lovise (14) og Juliane Margrethe (12) er for unge til å ha noen definert funksjon. Hun har en stab på syv tjenestefolk, men sammensetninger endret siden 1865: nå er det fem kvinner – én husholderske og fire tjenestepiker; og to menn – kusken og gårdsdrengen.
Så går det enda 16 år frem til neste folketelling, den for 1891[xxxviii], der Oddernes er med. Denne gangen betegnes Lovise Vilhelmine Moe f. Hegermann som «Familiens overhode»: det ser ikke ut til at hun har gjort opp bo med barna riktig ennå. Tre av dem bor fremdeles hjemme: Nicolai Johan (37); Johan (33); og Louise (30) – ingen av disse er gift. Nå er det åtte tjenestefolk – tre menn og fem kvinner.
Fra en eller annen gang i det følgende tiåret finner man et fotografi av Louise Wilhelmines hjem på Kongsgård:
Fra en stue på Kongsgård i 1890-årene.
I 1900[xxxix] har Lovise Vilhelmine Moe flyttet til Ølvegaard Rosendal i Oddernes, og overlatt Nedre Kongsgaard til sønnen Nikolai. Sammen med henne finner man den eldste datteren, Lovise, som nå efter hvert er nesten 40 år gammel og ugift. Begge to betegnes som «Rentenist». De har en stuepike, Anne Sofie Reiers. (28) som bor hos dem og en kokkepike, Asille Anders. (24). I tillegg, men som en egen husstand, finner man Peder Asmundsen (47) fra Wilsbach i Schleswig som er «Portner og Markarbeider» sammen med konen Rakkel Cecilie Asmunds (31) fra Chr.sand S. – hun er «Husmor og Rengjøring Vadsk» Disse to har en datter, den ti år gamle skolepiken Bothilde, som var født i Schleswig.
Et fotografi fra omkring denne tiden viser en eldre kvinne som må ha vært usedvanlig vakker i sin ungdom – og er det fremdeles:
Mot slutten av det følgende tiåret skulle Louise Wilhelmine, da hun var i midten av 80-årene, opleve å miste to av sine barn.
Den yngste datteren, Juliane Margrethe (Margot) Hegermann, f. Moe, døde på Boen 2 mars 1908 bare 44 år gammel. Hun ble begravet i Tveit 7 mars samme år. Dødsårsaken var Morbus brightii – Brights sykdom, et uttrykk som ble brukt for hva som har vist seg å være et bredt utvalg nyresykdommer.
Den nest eldste sønnen, Didrik Hegermann, døde – visstnok[xl] – knapt to å senere, 29 januar 1909 og, i Christiania – men det er ikke lykkes å finne dette i kirkebøker.
Året efter var det igjen folketelling, og i 1910[xli] finner man Louise Moe som «Rentenistinde» på Elvegaard, der hun bor sammen med sin 49 år gamle datter og navnesøster, Louise. Likesom ti år tidligere hadde de stuepike og kokkepike i huset, og på eiendommen bodde fremdeles portneren og hans familie. Portnerens datter Bothilde har, siden sit, kommet i arbeid og er nå «Garnfabrikarbeiderske». I tillegg har de tatt til seg en pleiesønn, syvåringen Thomas Sæterstrøm Eriksen.
Louise Wilhelmine var nå, efterhvert, en meget gammel dame. Hun fikk leve i litt over tre år til og gikk bort 9 juni 1913 – 91 år gammel. Dødsårsaken er oppgitt å være alderdomssvakhet. Hun ble begravet[xlii] i Oddernes 13 juni.
Fædrelandsvennen trykket, dagen efter dødsfallet, en artikkel[xliii] om henne fra året i forveien:
«U
Enkefrue Louise Wilhelmine Moe er igaaraftes afgaaet ved Døden noget over 91 Aar gammel.
– Wilh. Krag skrev i «Urd» i fjor en Artikel om hende. Han begynder med at fortælle, hvorledes de gamle Kristiansands Grand-Seigneurs en efter en er gaaet bort, og fortsætter:
Den eneste som stadig sad der lige rask og viste, at Racen var der endnu, det var gamle Fru Moe paa Kongsgaard.
Lige stor og smuk og Stadselig som dengang i sin sorte brusende Silke med det myndige Ansigt omkranset af mange sirlige hvide Krøller.
Og den Race, som i saa sterk Grad præger hendes Udseende, havde hun saavist ikke fra Fremmede, som en siger. Hun var Datter af Hegermann – den tapre Officer, Eidsvoldsmand og Statsraad og – ikke at forglemme – Herre paa Boen Gaard ved Kristiansand.
Paa Boen var hun født og pdraget, og her levede hu sin Barndom og sin Ungdom i den deilige gamle Herregaard, som ligger saa imponerende ved Elven, omgivet af dybe Alléer og vakre Parkanlæg. – Hun var fra første Stund af opdraget til at blive et friskt og sundt Friluftsmenneske. – Hun gik paa Jagt med sin Bror, hun red, hun fiskede i Boen-fossen – kort sagt: hun dyrkede alle Idrætter som Damer paa den Tid kun meget sjelden dyrket.
Saa meget mere beundringsværdigt er det, at hun, som før sit Ægteskab ikke havde havt en Strikkepinde i sin Haand, blev den flittigste og paapasseligste Hustru, efter hun var blevet gift med Proprietær, cand. jur. Nicolai Moe paa Kongsgaard.
Hun var paafærde overalt; og der var nok at tage vare paa; – Gaarden var stor og der var mange Tjenere og Arbeidsfold. Men hun styrede og stellede med Kraft og Godhed; hun repræsenterte Huset som ingen anden Husfrue paa lange Veier.
En særlig interesse havde hun for Haven, som hun passede personlig sammen med sit Faktotum «Jens Officer». Det var en halvgammel Raring, som havde faat sit flotte tilnavn fordi han engang havde «tjent Kongen». Hans respekt for Fruen paa Kongsgaard var ubegrænset; han titulerede hende ogsaa «Hr. Fruen».
I Have gik Hr. Fruen og Jens Officer og stellede dra tidlig om Vaaren til sent paa Høst; men saa var ogsaa resultatet glimrende, – Kongsgaardshaverne var bekjendte videnom.
Saa levede Fru Moe paa Kongsgaard – mild og myndig. Om hendes gode Hjerte kan nok mangen Fattigmand tale; men Fru Moe er ikke af dem, som ønsker at der skal tale høit herom. Det hun gjorde, det gjorde hun rundelig og i Stilhed, – slik var det altid hendes Ønske.
Aarene gik. Hendes Børn, som forgudede hende, vokste til. Hendes Mand døde, hendes ældste Søn overtog Fædrenegaarden. Selv flyttede hun til en Vlla nær Byen – elvegaard – hvor hun har levet de senere Aar og stellet med sine Blomser og Bøger.
– Der samles Slægten om Søndagen og endnu er den gamle Dame stadig Familiekredsens Midtpunkt.
Som en Arv fra sin store Far har hun faaet en brændende Kjærlighed til sit Land og en stolt Uafhængighedsfølelse paa dettes Vegne. – Ved Sidste Stortingsvalg mødte hun paa Grund af Omvalg 3 Gange ved Valglokalet i sit Distrikt Oddernes, og den 87-arige Dame var en af de første, som om Morgenen indfandt sig ved Urnen.
Nu er hun 90 Aar.
Men endnu er hendes Sing lige ungt og lige interesseret. Hun staar for mig som Repræsentant for Slægt, som engang var.
En sund, sterk Slægt, som vidste si Kald og vidste sine Forpligtelser.
Gid vi havde flere af hendes Art; thi det er slige, som skaber Tradition. Og den kunde vi sagtens trænge midt opi vor glemsomme demokratiske Tid».
Dødsfallet ble nevnt i aviser mange steder – for eksempel Adresseavisen[xliv] i Trondhjem:
«Fru Louise Moe paa Elvegaarden ved Kristiansand er avgaat ved døden, 92 aar gammel. Hun var datter av Eidsvoldsmanden oberst Hegermann, blev i 1853 gift med proprietær Nicolay Moe paa Nedre Kongsgaard ved Oddernes og var i en lang aarrække den statelige, dygtige og elskværdige husfrue i egteparrets gjestfrie og hyggelige hjem. Fru Moe lev i 1872 enke. Helt opp i alderdommen bevarte hun sin friske og levende interesse for tidens spørsmaal og vil mindes med høiagtelse og hegivenhed i vide kredse».
Fædrelandsvennen hadde, til avslutning, en artikkel om begravelsen:
«Begravelse
Enkefru Louise Moe’s Begravelse foregik igaar under overordentlig stor Deltagelse. Overlat paa Lundsiden og til dels i Byen vaiet Flagene paa halv Stang.
Sørgehøitideligheden begyndt med at Organist Abrahamsen – til Pianoakkompagnement af sin Frue paa en stemingsful Maade spilte en Violinsolo: «Air» af Back.
Derpaa blev de to første Vers af Salmen «Bedre kan jeg ikke fare, end at fare til min Gud» sunget til en Melodi af Reissiger. Og dernæst en af Afdødes Søn Wladimir Moe forfattet Sang, hvoraf første Vers hidsættes:
Provst Mollestad holdt derpaa en inholdstung Tale over de tre første Vers i Johs. Ev. 14. Kap[xlv].
Disse 3 Vers havde Afdøde indskrevet i sin Salmebog, og det var som hun særlig i dem havde fundet Trøst og Hvile for sin Sjæl.
Talen vaar saa velgjørende, fri for al den utidige Ros, som ved slige Anledninger i Almindelighed pleier ofres paa de Hensovede.
Efter Talen blev Salmen: Kjærlighed er Lysets Kilde sunget, hvorpaa den af Blomster fuldstændig dækkede Kist til Tonerne af Bethovens Sørgemarsch, spillet af Fru Abrahamsen, ble baaret ud fra det vakre Landsted «Ælvegaard» af Byens Bærerlag. Disse bar ogsaa Kisten fra Ligvognen til Familiens Gravsted ved Oddernes Kirkegaard.
Efter at 3 Vers af Salmen: «O, tænk naar engang samles skal», var sunget forrettet Provsten Jordpaakastelsen. Tilslut blev sidste Vers af Salmen «Fred til Bod for bittert Savnt2, sunget.
Saavel i Sørgehuset som ved Graven blev Sangen ledet af Damerne i Byens Kirkekor.
Som Marischaler forrettede Konsl D. Isaachsen og Sorenskriver Moe.
– d.»