Wilhelmine Fridericha kom til verden forsommeren i 1806 og ble hjemmedøpt. Dåpen[i] ble stadfestet i Østre Porsgrunn Kirke 18 juni det året. Fadrene hennes ble Madame Christina Blom; Frøken Margaretha Fridericha Sophia Løvenskiold; Justitzraad Hans Holst Klokke; Doctor Jessen; Toldinspecteur Thomas Hammond; Peder Flood; og Niels Aall Løvenskiold.
Foreldrene var Birgithe Gurine Veyer og Jørgen Aall – de hadde giftet seg [ii] i kirken på Strømsø – der hun var fra – 27 desember 1793.
Birgithe var datter av havnefogden i det som skulle bli Drammen noen år senere; Jørgen var trelasthandler og reder av en gammel Grenlandsfamilien. I dette tilfellet finnes det en samtidig beskrivelse[iii] av bryllupet:
«Om Jørgen Aalls og Birgitte Weyers Bryllup kan den bekjendte Biskop Pavels, der netop ved denne Tid var bleven Prst i Eidanger, fortælle følgende: «Det var en Søndag Eftermiddag først i Begyndelsen av 1794; jeg havde den Dag prædiket i Eidanger og spis Middag paa Tveten hos Sorenskriver Nors.
En ung Kjøbmand Aall havde været i Drammen og giftet sig og ventdes nu hjem med sin unge Kone. Hele det elegante Porsgrund vilde tage det nygifte Par imøde. Sorenskriveren og hans Kone var ogsaa af Partiet og overtalte mig til at følge med. Vi samledes paa Lillegaarden, en Fjerdingvei hinsides Kirken. Der kom de unge Folk østerfra, og efterat havet tagt nogle Forfriskninger, kjørte vi i en Karavane paa 42 Slæder til Brudgommens Fader N. B. Aall. Et prægtigt Maaltid ventede os der; en Time efter Midnat fulgte vi Jørgen Aall og hans Kone til deres yderst smagfulde Bolig, og Klokken 3 var vi igjen å Tveten.
Faa Dage efter gav det unge Par et stort Middagsgilde, og jeg blev indbuden med dertil.
Dette Hus blev mig fra den Dag det kjæreste i den hele Egn. Mand og Kone var to meget elskværdige Mennesker; hun især uendelig interessant og en af de agtværdigste Hustrue og Mødre jeg har kjendt. I intet Hus fandt jeg den Aands og Hjertets Næring, som i deres; sjeldne, høitidelige Fedtage var de Dage jeg tilbragte der, men desto omhyggeligere bevarde ogsaa Hjertet deres Minde».
Første barn, Amborg Nicoline, kom til 8 mars 1795. Fadrene var Mad. Andra, Nicol. Aals; Jürgen Wrights Elizabeth Hedetz; Jomfr. Inger Aall; Jacob Aall Senior; Jens Kiil; Ulrich Frederic [NN]; [NN]; og Hans Christie [?].
Så fulgte Hanna Thomine Magdalena som ble døpt[iv] Østre Porsgrunn Kirke, også kjent som Jesu Kirke, 22 juli 1796. Da var fadrene Enke-Frue Magdalena Weyer; Ulrich Cappelens Kone, Benedicta Henricha Aall; Jomfru Christiance Aall; Kammerherre Søren v: Løvenskiold; Justice Raad Christian Rasch; Hr Nic: Benj: Aall; Hr Niels Aall; Hr Jørgen Wright; og Hr Nicolaj Aall junior.
Mariana, den første med dette navnet, ble døpt[v] I Østre Porsgrunn Kirke, også kjent som Jesu Kirke, 24 januar 1799, og for henne valgte foreldrene som fadre Doctor Møllers Enke Fru Eleonora Hedevig Rasch; S. Rasch’s Kone Charlotte Løvenskiold; Frøken Catharina Gyldenpalm; Rasmus Helletz; Job Arveschoug; Niels Aall; Carl Møller; Hans Møller; og Job Kiil.
Mariana fikk ikke leve opp. Hun døde bare halvannet år gammel og ble begravet[vi] 11 oktober 1800.
Også ble det altså en pike til, en «ny» som fikk navn efter hun som gikk bort: Mariane ble født senvinteren 1801, og da hun ble døpt[vii] i Østre Porsgrunn Kirke 19 mars ble fadrene hennes ble Doctor Møllers Enke Frue Eleonora Hedevig Rasch; Madme Charlotte Rasch fød Løvenskiold; Frøken Catharina Gyldenpalm; Auditeur Wessel; Niels Aall; Capt: Christian Monrad; Capt: Anders Hall; Hans Møller; og Job Kiil.
Året efter var det Benedictha Henriette Severines tur. Hennes dåp[viii] fant sted 3 juni. Da var fadrene Kammerherrerinde Benedictha Henriette Aall; Hr Jacob Aalls Kone Christiana Elisabeth Boyesen; Jomfr: Adelheide Rasch; Kammerherre Adeler; Kammerherre S. Løvenskiold; Justitz Raad Ejlert Hagerup; Søren Rasch; og Severin A. Gyldenpalm.
Så fulgte Wilhelmine, og efter hennes, Constance som ble født 30 mai 1808. Dåpen[ix] fulgte 16 juni. Denne gangen var fadrene Madame Amborg Aall; Jens Kiils Kone, Constance; Jomfru Birgithe Wright; Hr Pastor Rein; Borgermester Collet; Christian Bowin; Christian Paus; Manlieus Gyldenpalm; og Carl Nicolay Løvenskiold.
Og så, helt til slutt i denne flokken, Elisabeth Jørgine Birgitte. Hun ble født 15 april og døpt[x] 4 mai 1810. For henne valgt foreldrene Madame Elisabeth Wright; Madame Iversen; Jomfru Bergithe Wright; Herr Jacob Aall Senior; Ulrich Frid. von Cappelen; Hans Møller; Niels Aall; Nicolai Benjamin Aall; Simon Wright; Just Wright; og Carl Møller.
To år senere døde storesøsteren Benedicte; det skjedde i slutten av januar 1812, og hun var bare bare 10 år gammel. Hun ble begravet[xi] 3 februar.
Senere samme år fikk de besøk av Claus Pavels, han som beskrev bryllupet, og som senere hen var blitt slottsprest på Akershus (han skulle senere bli biskop i Bergen)[xii], og i dagboken beskrev hanvisitten slik:
«11te juni.
Det var ingen «bedrøvet ellefte Juni; det var vel i det Hele den gladeste Dag, jeg har havt, siden jeg forlod Christiania. Fuglesang vakte mig af en rolig Morgenslummer (en Canariefugl hang i mit Værelse,) og ved Theebordet mødte mig Fader, Moder og Børn fra 18 til 3 Aar, alle fuldkommen efter mit Hjerte. Jeg kjender inget Hjem, hvor Mand, Kone og Børn i sandere Forstand er alt for hverndre, hvor det husslige Samfund udgjør et skjønnere, mere harmonisk Heelt, end dette. Saaledes kjendte jeg dem allerede i deres og mind Ungdomsdage, saaledes fandt jeg dem igjen nu i end høiere Grad. Da vi havde spist Frokost, kjørte Jørgen Aall og jeg til Borrestad. Jeg behøver nok ikke for nogen af jer, kjære Venner, at beskrive den elskværdige, joviale Jacob Aall. I kjender han jo alle, og begribe altsaa, at det var os ingen liden Glæde at faa ham overtalt til at spise Middag med os, uagtet han til Aften ventede Kammerherrer og Kammerherreinder, Frøkner og Baroner, som fra Nord og Syd skulde strømme sammen for at mødes paa Borrestad».
I de foregående årene hadde Napoleonskrigene rast over Europa og verden, det var uår, blokade og nød i Norge, og efter hvert opprant 1814: Kielertraktat og kongens avståelse av Norge, Christian Fredrik bestemte seg til å få Norges krone, et møte med mange av rikets førende menn overtalte ham til å søke en politisk vei mot målet, heller enn å støtte seg på arveretten – som kongen likeel hadda fra sagt seg, også for sine efterkommere. Dermed gikk det ut et åpent brev til folket, der det ble bedt om at det skulle bli utsett representanter til en forsamling som skulle gi Norge en ny styreform, og som skulle møtes på Eidsvold 10 april 1814.
I Porsgrund «vare denne Byes samtlige Indvaanere» – kanskje en mild overdrivelse – samlet i kirken 4 mars 1814, og der «blev ved frit Valg og Stemmefleerhed» Grosserer og Stads-Capitain Jørgen Aall kåret[xiii] som byens utsending til Riksforsamlingen.
Med over fem uker frem til møtet skulle åpne hadde Jørgen Aall god tid til å forberede seg. Fra Porsgrunn til Eidsvold er det, på moderne veier, 22-23 mil – og det tok nok noen dager med hest og vogn, men veiene i denne delen av landet var gode og om ikke det var altfor vått skulle man klare reisen på noen dager. Altså var vel Birgithe alene hjemme i Porsgrunn fra en gang i den stille uke dette året.
Under de formelle forhandlingene på Eidsvold var ikke Jørgen Aall svært synlig, men viste interesse for særskilte saker[xiv].
På Eidsvoll hørte han avgjort til selvstendighetspartiet, men han var i likhet med flertallet av representantene lite aktiv i debattene, som han imidlertid beskrev i sine dagbøker. Han stemte sammen med unionspartiet i enkelte viktige saker, som kursgarantien og kongevalget.
Wergeland[xv] har ikke noe spesielt å si om Jørgen Aall, men mest fordi han ikke var markant nok til å kunne karakteriseres eller, som han skrev:
«Af de Øvrige kunde dog endnu … og Kjøbmand Aall fratrækkes de resterende Nuller. Ikkun Mangel paa noget Iøienfaldende i Profilet og Frygt for at faa formange ensformige Silhouetter betager dem Pladsen imellem disse, men ikke Kravet paa at erindres af Nationen».
Riksforsamlingens siste møte fant sted 20 mai, og efter det var medlemmene fri til å reise hjem, eller hvor de nå skulle hen: mange hadde sikkert ærender underveis, og mange ville nok høre nytt fra Eidsvold. Men Wilhelmine, søsknene hennes og moren og barna fikk ham nok hjem igjen før slutten av mai eller helt i begynnelsen av juni: en fin tid av året.
Det var folketelling i Porsgrunn i 1815[xvi]. I den finner man Wilhelmine hjemme hos foreldrene i gård nummer 33 i Østre Porsgrunn. Der er også se seks søstrene hennes, og – selvfølgelig – broren. Det er et stort antall tjenestefolk, deriblandt en mulig forretningsforbindelse av faren – Jørgen Flood, en 22 år gammel Skiensmann – og tre blad Linaae, to kvinner og en mann – i alderen 23 til 29; 34 år gamle Scharlodt Winge; og den jevngamle Marie Kistine Boe. Disse kvinnene er alle beskrevet som «jomfru». Så følger fem menn: to er ikke beskrevet, en er matros, og de to siste drenger: disse var nok knyttet til forretningsdriften og jordbruket. Og til slutt, ikke færre enn syv piker, altså hushjelper av ulike slag og fra 18 til 30 år gamle.
Wilhelmines barndomshjem var et svært velstående et: hennes far ble ilignet 3’100 spesiedaler ved sølvskatten[xvii] i 1816. Til sammenligning betalte Grev Wedel Jarlsberg[xviii] 7’500 og han eiet, gjennom sin kone, Bogstad i tillegg til grevskapet sitt.
Men alt jordisk er forgjengelig, og noen år senere veltet ulykkene inn over familien. Først fordi tidene var dårligere for handelsmenn, Jørgen kom i vanskeligheter, og i siste omgang kom problemene inn i hjemmet på bokstavelig vis[xix]:
«Proclama
Mandagen den 1ste Marts d. A. bliver et Møde afholdt i Hr. Grosserer Jørgen Aalls Opbudsboe udi hans Gaard i østre Porsgrund, hvortil Boet Creditorer og Befuldmægtigede anmodes om at afgive Møde for at tage de fornødne Beslutninger i flere Boets Anliggender, som og i Henseende realisationen af Boets Eiendomme, saavidt ei endnu er skeet. Samme Tid skal Creditorerne blive forelagt en Udsigt ove Boets Forfatning og Beskaffenheden med de forskjellige Boeds Indgjelds og udgjelds Poster.
Porsgrund, den 4de Jan. 1819.
Aall, Wessell
Statsraad Sorenskriver».
Det skulle skje mer: om enn kreditorene var villig til å akseptere et forslag fremlagt av Aall på møtet 4 mars, måtte neste møte, berammet til 1 juni og der forslaget skulle vedtas, holdes hjemme hos Niels Aall. I avisannonsen 11 mai heter det «Imidlertid er den Ulykke indtruffen, at bemeldte Hr Aalls Gaard er afbrændt[xx]». Marianes eldste søster, Amborg, ble så vidt reddet ut av en gårdsgutt[xxi].
Familien flyttet derefter ut på sin landeiendom «Roligheden» som var blitt overtatt av slektninger og stillet til disposisjon som bolig.
Der døde Marianes mor, Birgitte Gurine Aall, født Wejer, 25 august 1819 og ble begravet[xxii] 31 august. Hun var 49 ½ år gammel.
Marianes far – som aldri giftet seg igjen – rykket inn en notis, skrevet før begravelsen, i avisen[xxiii] som langt på vei bekrefter Biskop Pavels bemerkninger om ektefellene
«Med Smertens bitre Følelse maa jeg gjøre bekjendt for mine deeltagende Venner og Velyndere, at min elskede Kone, Birgithe Gurine, født Weyer, den 25de dennes, blev hankaldt fra den Tilværelse, hun i 49 ½ Aar her paa Jorden havde oplevet. For mig var hun den kjærligste, huldeste og trofasteste Ledsagerinde, for vores Børn, i alt 9, nu 7 tilbage, den ømmeste og sikreste Veilederinde. Alfaders Stemme lød. Han fandt hende moden i Tro og Kjærlighed til at boe hos sig. I dette Haab ville mine Børn og jeg hente Lindring for vores dybe Kummer; ogsaa ville vi søge at blidne Sorgen, ved at bevare for hinanden, indtil Alherren ogsaa engang aabner Evigheden for os, en Kjærlighed reen og brændende, som den, hvormed den Forklarede elskede os.
Porsgrund, den 29de August 1819.
Jørgen Aall».
Året efter, 4 juni 1820, døde Wilhelmine bare 14 år gammel. Hun ble begravet[xxiv] 10 samme måned.