Jørgine Elise ble døpt[i] i Herefoss Kirke – den som fantes frem til 1865 – 6 oktober 1811. Fadrene hennes ble Madme Vinde; Hr Foged Vinde; Procyrator Villok; Sorenskriver Bryn; Christen Pedersen Næs; og Jomfru Bryn på Næs.
Foreldrene var Susanne Madsdatter Lind og Thomas Bryn; de hadde giftet[ii] seg på Strømsø 27 juli 1808. Susanne var fra Tangen, i moderne tid i utkanten av Drammen. Faren hennes var tollbetjent i «Drammen» – som ikke ennå var skapt, men som tyder på en jevn borgerlig levestandard. Thomas var fra Kongsberg, og fra en rimelig sikker, økonomisk sette, men kanskje livligere familie – faren hadde vært damstiger og bergmusikant ved gruvene. De to var omtrent jevngamle.
Deres første barn, Magdalena Maria ble født på Krogstad i Eiker 19 mai 1809 og døpt[iii] 17 juni samme år. Som fadre fikk hun Madam Gram; Jomfru Else Maria Bryn; Hr Mads Lind; Hr Prokurator Reich; og Hr Kiøbmand Rosing.
På denne tiden bodde Thomas Bryns søster, Jomfru Else Marie Bryn hos dem og hjalp til i huset. Hun flyttet senere med dem til Herefoss that Thomas ble sorenskriver i Raabyggelaget[iv].
Disse to slo seg ned på Krogstad i Eiker, der Thomas altså arbeidet, og det var der første barn, altså Magdalena Maria, kom til verden. Men de ble ikke boende der så lenge:
«1810 ble Bryn utnevnt til sorenskriver i Østre Råbyggelaget, med bopel på Herefoss i Birkenes. Til dette “besværlige og uvelbefindende” distrikt reiste han med sin unge kone og halvannet år gamle datter i februar 1811[v]».
Og der, på Herefoss, 5 mil nordvest fra Kristiansand, 3-4 mil nordøst for Arendal, slo de seg ned, og så kom Jørgine Elise til verden.
Det skulle ble fire barn til mens familien bodde på Sørlandet, tre piker og en gutt. Allerede mot slutten av året efter Jørgine meldte Julie Christiane sin ankomst. Hun ble døpt[vi] 3 januar 1813 og fikk da fadrene Madme Abel paa Gjerrestad; Hr Foged Bul paa Hejgrefos; og Hr Abel paa Gjerrestad.
Så, ett år senere, en gutt – den første. Han fikk navn efter sin far og ble altså hetende Thomas. Han ble døpt[vii] 2 januar 1814. Denne gangen var fadrene Madme Østergaard; Doctor Hoppe; Christen Næs; og Lensmand Gunder Retterstøl.
Thomas Jr. ble døpt mindre enn to uker før Kielertraktaten ble undertegnet, oppgjøret som skulle medføre avhendelsen av Norge, Christian Fredriks forsøk på å komme på Norges trone, notabelmøtet som støttet ham i det, men overtalte ham til å søke støtte i folket heller enn å bygge på en arverett som hans far hadde frasagt seg, også for sine efterkommere. Dermed gikk det ut et åpent brev til hele folket, i hvilket det ble om at det skulle velges representanter til en forsamling som skulle gi Norge an ny styreform, og som skulle møtes på Eidsvold 10 april samme år.
Utenom kjøpstedene og militær-avdelingene foregikk disse valgene i to omganger: den første lokalt, i hvert sogn, der alle stemmeberettigede deltok i å utpeke valgmenn til amtsnivået. Derefter kom disse valgmennene sammen og utså representantene som faktisk skulle reise til Eidsvold: et system mye som det som brukes i amerikanske presidentvalg.
I Herefoss møttes de stemmeberettigede i kirken 19 mars 1814, og kom frem til at Sorenskriver Thomas Bryn og Lensmand Gunder Knudsen Retterstøl var de som skulle stemme på vegne av sognet[viii].
Seks dager senere møttes valgmennene fra hele Raabygdelagets Amt på gården Løbdal i Byglands sogn, og valgte[ix] da de tre representantene for amtet som skulle reise til Eidsvold. De var Sorenskriveren for Østre Raabygdelagets Sorenskriverie, Thomas Bryn. Dernest var det bonden Even Torkildsen Lande, som kanskje hadde gitt Sorenskriveren en ørefik[x] noe år tidligere, og til slutt, Lensmand Ole Knudsen Tvedten. Sorenskriveren fikk 23, Lande 19, og Ole Knudsen 15 stemmer.
Fra Herefoss til Eidsvold er det, på moderne veier, rundt 37 mil: den gang var de kanskje litt mer krokete og derfor lengre, så Susannes mann måtte vel regne med å bruke borti en uke på å komme dit: han må altså ha reist hjemme fra en av de første dagene i april 1814. Kanskje 4 den måneden, dagen efter Palmesøndag[xi].
Men frem kom han, og der sluttet han seg til den unionsvennlige fløyen, ledet av Wedel Jarlsberg[xii], men ble ikke noen ledende figur. Wergeland[xiii] karakteriserte ham slik: «Mand af Evner og Dygtighed. Wedelsk med Liv og Sjel».
Alle møter tar slutt, og Riksforsamlingen på Eidsvold hadde siste sesjon 20 mai – og så var medlemmene fri til å reise hjem, eller hvor de nå måtte ville. Det vil si, Jørgine Elises far kunne vel være hjemme igjen henimot slutten av måneden – om han ikke gjorde seg noen ærend underveis.
Ikke for det: Thomas var ikke ute av politikken, på langt nær. Han ble, på Bakke i Årdal, valgt[xiv] til å representere Raabygdelagets Amt på det overordentlige Storting som ble holdt høsten 1814. Han ble medlem av Lagtinget, der han var vise-sekretær. I januar 1815 ble han valgt[xv] som representant for Raabygdelaget på det første ordentlige Stortinget, denne gangen ble han vise-sekretær i Odelstinget, medlem av kirke- og undervisnings-komiteen; den som behandlet almuens forkjøpsrett til kirker; og en annen som behandlet «Sparres ansøkning om naturalisering.» Dette Stortinget møttes 1 juli 1815[xvi].
Dermed var familien «alene hjemme» 27 juli 1815, visstnok[xvii] dagen da fru Bryn nedkom med en datter til. Susanna, datteren, ble døpt[xviii] 3 september det året. Fadrene hennes ble Tavjer Terchildsdatter Næs; Foged Niels Astrup; Christen Næs; Peder Christensen Næs; og Gunnil Christensdatter Næs.
1816 ble Bryn utnevnt[xix] til byfogd i Larvik og sorenbirkeskriver i Laurvig grevskap, kanskje det skjedde et godt stykke ut på året, for Susanne nedkom den høsten med enda en datter i Herefoss. Karen Sofie ble født 3 oktober det året, og døpt[xx] i Herefoss 3 november. Denne gangen var fadrene Foged Cistrop; Sorenskriver Nierdum; Monsr Astrup; Madme Astrup; og Jomfr Bryn.
Gjetningsvis flyttet familien – Thomas Bryn kan ha reist i forveien – til Larvik våren 1817 eller så. Thomas ble sikkert fullt opptatt med embedsførselen, mens konen skulle holde styr på barn, hus, familie, selskapsliv og annet – og sikkert var glad for å være tilbake i et litt mer urbant miljø – som hun kjente fra Drammen – enn man hadde i Herefoss.
Tidlig i 1818, 20 februar for å være nøyaktig, kom en sønn til verden. Mads Lind, efter Jørgine Elises morfar, ble hjemmedøpt[xxi], men dåpen ble aldri stadfestet i kirken. Noen fadre er ikke notert.
Mads fikk ikke leve opp, men døde allerede 11 mars 1818. Han ble begravet[xxii] 18 samme måned.
Året efter kom yngstemann, Frederikke Marie, til verden. Det skjedde 26 april 1819 og hun ble hjemmedøpt samme dag. Dåpen[xxiii] ble stadfestet i Larvik Kirke 25 november. Da var fadrene Madme Sophie Bugge; Jomfr. Martha Sartz; Amtmand Wedel; [NN] Kragh; og Lensmand Falch.
Ved valget[xxiv] til Stortinget i 1821 ble Jørgine Elises far suppleant – varamann – for Larvik og Sandefjord, sammen med Sandefjordsmannen Christopher Hvidt. I 1824 ble han igjen – denne gangen efter loddtrekning – suppleant[xxv] heller enn representant til Stortinget.
Året efter, i 1825[xxvi] da det var folketelling, finner man Jørgine Elise og familien i Storgaden, gård nummer 3, i Larvik. Moren er efterhvert 42 år gammel, mens Faren er 43. Sammen med dem bor døtrene; Jørgine (14); Julie (12); Sussanne (11); Sophie (10); og Fredericke (6). Sønnen Thomas er ikke med i husstanden – men han er nevnt under «merknader», og var kanskje fraværende på skole eller noe slikt. De har også boende hos seg en gutt på 13, John Krum, som benevnes «Søster Søn» – uten at det nevnes hvis søster det var snakke om. Og ellers – en Fuldmægtig, en Contorist, en Jomfru, tre Piger og to Drenger – til sammen 17 mennesker i huset.
Det er ikke lykkes å finne ut hvornår Jørgine Elise ble konfirmert, men det har vel vært i midten eller annen halvdel av 1820-årene, men to omstendigheter kan ha ført til at den foregikk i et sogn som ikke er nevnt her.
Den ene er at Jørgine – og søsteren Julia – oppholdt seg ved Jomfru Pharos Pikeinstitutt i Christiania i noen tid[xxvii] – der Jacobine Camilla Wergeland et par år senere skulle tilbringe noen tid.
Den andre omstendigheten er foreldrenes skjebne. Thomas Bryn ble valgt[xxviii] til Stortinget fra Larvik og Sandefjord i 1827, og til Stortingets sekretær i januar. Det var mye arbeid med dette, men efter hvert fikk Magdalenes far selskap med sin kone i Christiania – mest fordi hun var syk[xxix]:
«Første gang fru Susanne Bryns sykdom nevnes er i et brev til sønnen, datert 4. august 1826: Moder har et Par Dager igjen været syg, men er nu bedre.
I brev datert 19. september heter det: Moder er nu bedre.
I brev datert 13. oktober heter det: Moder fik Raad i Christiania for sin Upasselighed og haaber nu ved at holde sig i Roe at blive frisk.
Den 16 oktober heter det: Moder er endnu ikke brav, men haaber snart at live frisk.
Den 22 oktober heter det: Moder er, Gud skee Tak, i Bedring.
I brev datert Christiania 2 april 1827 heter det: Moder haaber jeg med Guds Hjælp herefter vil komme sig – og vi skal nu begge snart mødes og se til hende.
I brev datert Christiania 30. April 1827 skriver Thomas Bryn:
Med Moder har det sesværre ikke været saa brav siden vi var hjemme. Gid hun nu maatte komme sig sig igjen, saa at jeg kunde faa hende herind og see hende fuldkommen helbredet. Imidlertid kan jeg ikke nægte, at jeg er meget ængstelig og bekymret for hende: Men – hvad skulle vi vel gjøre? Vi maa sæte vor Tillid og Trøst til Forsynet og under enhver Skjæbne i Livet væbne os med med Taalmodighed. Jeg haaber dog det beste med hende, og at vi igjen kunne mødes med Glæde til Pintztid.
Dette brev er det siste som foreligger fra Thomas Bryns hånd. Fru Susannes sykdom forverres. Den 26 juni ankom fru Susanne Bryn med datter til Christiania, hvor hun innlosjerte sig hos kjøbmann Wedekin i Kongens gate, («Morgenbladet» for 27. juni 1827), – for å komme under behandling av specialist, men denne kunne intet gjøre og den 5. jui indtrådte døden. I kirkebokens rubrikk: Død ved ulykkelig hendelse eller smittsom sykdom – er anført: ingen av delene. Fru Susanne Bryn ble gravlagt[xxx] på Vor Frelsers gravlund i Christiania den 10. juli 1827. Budskapet om hennes død bekjendtgjorde Thomas Bryn på denne måte:
Dødsfald.
At min elskede Hustrue Susanne, født Lind, ved Forsynets Villie bortkaldtes fra dette Jordiske Liv i Gaar Eftermiddag, maae jeg herved sørgeligst kundgjøre for fraværnde Paarørede Bekjendte.
Christiania den 6te Juli 1827
Bryn».
Jørgines far gjorde seg ferdig på Stortinget, og reiste hjem til Larvik. Han var ikke frisk han heller, da han reiste og kom straks under behandling av Overlege Hoffmann og Brigadelege Claesen. Men det hjalp visst ikke – Thomas Bryn døde 1 september 1827 og ble begravet[xxxi] 22 samme måned. Dødsårsaken var tuberkulose.
Dødsfallet ble nevnt i Morgenbladet[xxxii]:
«- Byfoged Thomas Bryn i Laurvig er ved Døden afgaaen. Under sidstafholdte Storthing var han dets Secretair, og med sjelden Iver røgtede han dette vistnok meget møisommelige Hverv, og forlod syg Christiania. Han efterlader sig 7 uforsørgede, nu baade fader- og moderløse Børn».
Det var Thomas Bryns bror som sørget for dødsannonse[xxxiii]:
«Dødsfald.
Igaar Morges Kl. 4 behagede det Forsynet at bortkalde fra dette til et bedre Liv min elskede Broder, Byfoged og Sorenskriver Thomas Bryn, der efterlader sig 7 uforsørgede Børn, som for ikke længere end 10 Uger siden fristede den haarde Skjæbne at blive ved Døden berøvet deres moder, saaat de nu ere baade fader- og moder-løse. Dette sørgelige Dødsfald bekjendtgjøres herved for fraværende Slægt og Venner.
Laurvig, den 17de September 1827. Peter Bryn».
Dermed var Jørgine Elise i 16-års alderen litt foreldreløs, og kom sikkert til slektninger ett eller annet sted, og ble konfirmert der. Men hvor er ikke kjent.
Dermed er det først når hun er omkring 23 år gammel at hun kommer til syne igjen. Anledning er enkel – hun gifter seg. Hennes tilkommende var ni år eldre enn henne og offiser – premierlieutenant – av yrke. Han het Thomas Gamborg Abelsted og var fra Eidsvold. Faren var Kaptein v. Abelsted. Som forlovere hadde de Skibscapitain H. S. Jacobsen; J Jacobsen Klyve; og Premierlieutenant Nielsen. Vielsen[xxxiv] fant sted i Solum Kirke 8 oktober 1834.
En bok[xxxv] om slekten Abelsted har dette å fortelle om ham og livet hans:
«Thomas Gamborg Abelsted, døpt 15/5 1802 i Eidsvold og død 12/8 1877 i Frederiksberg, Kjøbenhavn. Han blev secondløitnant 15/2 1823 i Christiansandske brigade, premierløitnant 11/6 1834 ved Vestfjeldske kompani av Telemarkske Musketerkorps, beskikkedes 29/10 1834 til adjutant ved Laurvikske Musketerkorps, blev forsat som premierløitnant ti Hedrumske kompni av samme korps 20/9 1838 og i samme egenskap til Bamleske kompani av Telemarkske Musketerkorps 29/12 1838.
Under 1/7 1845 befordredes han til kaptein og chef for 4. divisjon av Bratsberg landværnsbataljon. Under 9/1 1869 fik han avsked med 400 spd. i aarlig pension, og 27%7 1871 tilladelse til indtil videre at nyte denne pension i utlandet. For at søke lægehjelp mot en frembrytende kræft reiste han med sin datter Marie Susanne til Kjøbenhavn. De leiet en liten bekvemmelighet i Blaagaards gate 7, men i januar 1877 lægges inn paa Diakonissestiftelsen i Fredriksberg, hvor han endte sine dage. Paa sin mors og egne vegne oplyste datteren at de var eneste arvinger, hvorfor skiteretten extraderte boet til privat skifte mot erlæggelse av kr. 14,50 i arveavgift, som blev betalt 16/5 1878».
Det er ikke lykkes å finne Jørgine i folketellingen for 1865[xxxvi], mens Thomas Abelsted or for seg selv i Porsgrunn, kanskje med en tjenestepike.
I 1871 reiste så Thomas Abelsted til København sammen med datteren.
I 1875[xxxvii], derimot, finner man Georgine Elisabeth Abelsted som leieboer hos Oberstløitnant Ulrik Ludvig Rosenberg i Tordenskiolds Gade 1 i Christiania. Hun er oppgitt å leve av formue, bor for seg selv – og er ugift.
Året efter fikk hun innvilget en statspensjon i egenskap av Eidsvoldsmanns datter[xxxviii], og skulle nå få 40 spesiedaler i året.
Thomas Abelsted døde altså i 1877, men begravelsen er ikke funnet. I Morgenbladets utgave av 24 august 1877 ble det trykket en påfallede upersonlig dødsannonse[xxxix]:
«Slægt og Venner meddeles herved, at Capitain Thomas Gamborg Abelsted stille og mildt er død den 12 August paa Diakonissestiftelsen.
Kjøbenhavn, den 14 August 1877».
Heller ikke i 1885-tellingen er Georgine Abelsted funnet, men i 1891[xl] dukker hun opp igjen i Bjerregaardsgate 14. Der bor hun som enslig logerende enke hos en annen enke, den adskillig yngre Elen Sofie Kristiansen.
Fem år senere, 15 juni 1896, døde Enkefru Georgine Elisabeth Abelsted, bosatt i Josefinegaten 5. Begravelsen[xli] er notert i Gamle Aker Kirke for 19 samme måned.
Datteren var i eller kom til Kristiania og sørget for en dødsannonse[xlii] som stod på trykk i Aftenposten 15 juni 1896:
«U
Min kjære Moder, Georgine Elisabeth Abelsted, født Bryn, døde idag stille og rolig, 85 Aar gammel.
Kristiania den 15de Juni 1896.
Marie Abelsted».