Julie Christiane kom til verden[i] 11 oktober 1812 og ble døpt[ii] i Herefoss Kirke – den som fantes frem til 1865 – 3 januar 1813 og fikk da fadrene Madme Abel paa Gjerrestad; Hr Foged Bul paa Hejgrefos; og Hr Abel paa Gjerrestad.
Foreldrene var Susanne Madsdatter Lind og Thomas Bryn; de hadde giftet[iii] seg på Strømsø 27 juli 1808. Susanne var fra Tangen, i moderne tid i utkanten av Drammen. Faren hennes var tollbetjent i «Drammen» – som ikke ennå var skapt, men som tyder på en jevn borgerlig levestandard. Thomas var fra Kongsberg, og fra en rimelig sikker, økonomisk sette, men kanskje livligere familie – faren hadde vært damstiger og bergmusikant ved gruvene. De to var omtrent jevngamle.
Deres første barn, Magdalena Maria ble født på Krogstad i Eiker 19 mai 1809 og døpt[iv] 17 juni samme år. Som fadre fikk hun Madam Gram; Jomfru Else Maria Bryn; Hr Mads Lind; Hr Prokurator Reich; og Hr Kiøbmand Rosing.
På denne tiden bodde Thomas Bryns søster, Jomfru Else Marie Bryn hos dem og hjalp til i huset. Hun flyttet senere med dem til Herefoss that Thomas ble sorenskriver i Raabyggelaget[v].
Disse to slo seg ned på Krogstad i Eiker, der Thomas altså arbeidet, og det var der første barn, altså Magdalena Maria, kom til verden. Men de ble ikke boende der så lenge:
«1810 ble Bryn utnevnt til sorenskriver i Østre Råbyggelaget, med bopel på Herefoss i Birkenes. Til dette “besværlige og uvelbefindende” distrikt reiste han med sin unge kone og halvannet år gamle datter i februar 1811[vi]».
Og der, på Herefoss, 5 mil nordvest fra Kristiansand, 3-4 mil nordøst for Arendal, slo de seg ned, og så kom Jørgine Elise til verden.
Det skulle bli fire barn til mens familien bodde på Sørlandet, tre piker og en gutt. Den første var Julie Christiane.
Så, ett år senere, en gutt – den første. Han fikk navn efter sin far og ble altså hetende Thomas. Han ble døpt[vii] 2 januar 1814. Denne gangen var fadrene Madme Østergaard; Doctor Hoppe; Christen Næs; og Lensmand Gunder Retterstøl.
Thomas Jr. ble døpt mindre enn to uker før Kielertraktaten ble undertegnet, oppgjøret som skulle medføre avhendelsen av Norge, Christian Fredriks forsøk på å komme på Norges trone, notabelmøtet som støttet ham i det, men overtalte ham til å søke støtte i folket heller enn å bygge på en arverett som hans far hadde frasagt seg, også for sine efterkommere. Dermed gikk det ut et åpent brev til hele folket, i hvilket det ble om at det skulle velges representanter til en forsamling som skulle gi Norge an ny styreform, og som skulle møtes på Eidsvold 10 april samme år.
Utenom kjøpstedene og militær-avdelingene foregikk disse valgene i to omganger: den første lokalt, i hvert sogn, der alle stemmeberettigede deltok i å utpeke valgmenn til amtsnivået. Derefter kom disse valgmennene sammen og utså representantene som faktisk skulle reise til Eidsvold: et system mye som det som brukes i amerikanske presidentvalg.
I Herefoss møttes de stemmeberettigede i kirken 19 mars 1814, og kom frem til at Sorenskriver Thomas Bryn og Lensmand Gunder Knudsen Retterstøl var de som skulle stemme på vegne av sognet[viii].
Seks dager senere møttes valgmennene fra hele Raabygdelagets Amt på gården Løbdal i Byglands sogn, og valgte[ix] da de tre representantene for amtet som skulle reise til Eidsvold. De var Sorenskriveren for Østre Raabygdelagets Sorenskriverie, Thomas Bryn. Dernest var det bonden Even Torkildsen Lande, som kanskje hadde gitt Sorenskriveren en ørefik[x] noe år tidligere, og til slutt, Lensmand Ole Knudsen Tvedten. Sorenskriveren fikk 23, Lande 19, og Ole Knudsen 15 stemmer.
Fra Herefoss til Eidsvold er det, på moderne veier, rundt 37 mil: den gang var de kanskje litt mer krokete og derfor lengre, så Susannes mann måtte vel regne med å bruke borti en uke på å komme dit: han må altså ha reist hjemme fra en av de første dagene i april 1814. Kanskje 4 den måneden, dagen efter Palmesøndag[xi].
Men frem kom han, og der sluttet han seg til den unionsvennlige fløyen, ledet av Wedel Jarlsberg[xii], men ble ikke noen ledende figur. Wergeland[xiii] karakteriserte ham slik: «Mand af Evner og Dygtighed. Wedelsk med Liv og Sjel».
Alle møter tar slutt, og Riksforsamlingen på Eidsvold hadde siste sesjon 20 mai – og så var medlemmene fri til å reise hjem, eller hvor de nå måtte ville. Det vil si, Jørgine Elises far kunne vel være hjemme igjen henimot slutten av måneden – om han ikke gjorde seg noen ærend underveis.
Ikke for det: Thomas var ikke ute av politikken, på langt nær. Han ble, på Bakke i Årdal, valgt[xiv] til å representere Raabygdelagets Amt på det overordentlige Storting som ble holdt høsten 1814. Han ble medlem av Lagtinget, der han var vise-sekretær. I januar 1815 ble han valgt[xv] som representant for Raabygdelaget på det første ordentlige Stortinget, denne gangen ble han vise-sekretær i Odelstinget, medlem av kirke- og undervisnings-komiteen; den som behandlet almuens forkjøpsrett til kirker; og en annen som behandlet «Sparres ansøkning om naturalisering.» Dette Stortinget møttes 1 juli 1815[xvi].
Dermed var familien «alene hjemme» 27 juli 1815, visstnok[xvii] dagen da fru Bryn nedkom med en datter til. Susanna, datteren, ble døpt[xviii] 3 september det året. Fadrene hennes ble Tavjer Terchildsdatter Næs; Foged Niels Astrup; Christen Næs; Peder Christensen Næs; og Gunnil Christensdatter Næs.
1816 ble Bryn utnevnt[xix] til byfogd i Larvik og sorenbirkeskriver i Laurvig grevskap, kanskje det skjedde et godt stykke ut på året, for Susanne nedkom den høsten med enda en datter i Herefoss. Karen Sofie ble født 3 oktober det året, og døpt[xx] i Herefoss 3 november. Denne gangen var fadrene Foged Cistrop; Sorenskriver Nierdum; Monsr Astrup; Madme Astrup; og Jomfr Bryn.
Gjetningsvis flyttet familien – Thomas Bryn kan ha reist i forveien – til Larvik våren 1817 eller så. Thomas ble sikkert fullt opptatt med embedsførselen, mens konen skulle holde styr på barn, hus, familie, selskapsliv og annet – og sikkert var glad for å være tilbake i et litt mer urbant miljø – som hun kjente fra Drammen – enn man hadde i Herefoss.
Tidlig i 1818, 20 februar for å være nøyaktig, kom en sønn til verden. Mads Lind, efter Jørgine Elises morfar, ble hjemmedøpt[xxi], men dåpen ble aldri stadfestet i kirken. Noen fadre er ikke notert.
Mads fikk ikke leve opp, men døde allerede 11 mars 1818. Han ble begravet[xxii] 18 samme måned.
Året efter kom yngstemann, Frederikke Marie, til verden. Det skjedde 26 april 1819 og hun ble hjemmedøpt samme dag. Dåpen[xxiii] ble stadfestet i Larvik Kirke 25 november. Da var fadrene Madme Sophie Bugge; Jomfr. Martha Sartz; Amtmand Wedel; [NN] Kragh; og Lensmand Falch.
Ved valget[xxiv] til Stortinget i 1821 ble Jørgine Elises far suppleant – varamann – for Larvik og Sandefjord, sammen med Sandefjordsmannen Christopher Hvidt. I 1824 ble han igjen – denne gangen efter loddtrekning – suppleant[xxv] heller enn representant til Stortinget.
Året efter, i 1825[xxvi] da det var folketelling, finner man Jørgine Elise og familien i Storgaden, gård nummer 3, i Larvik. Moren er efterhvert 42 år gammel, mens Faren er 43. Sammen med dem bor døtrene; Jørgine (14); Julie (12); Sussanne (11); Sophie (10); og Fredericke (6). Sønnen Thomas er ikke med i husstanden – men han er nevnt under «merknader», og var kanskje fraværende på skole eller noe slikt. De har også boende hos seg en gutt på 13, John Krum, som benevnes «Søster Søn» – uten at det nevnes hvis søster det var snakke om. Og ellers – en Fuldmægtig, en Contorist, en Jomfru, tre Piger og to Drenger – til sammen 17 mennesker i huset.
Julia – og søsteren Jørgine – oppholdt seg ved Jomfru Pharos Pikeinstitutt i Christiania i noen tid[xxvii] – der Jacobine Camilla Wergeland et par år senere skulle holde til, frem til tragedien rammet.
Og den tragedien var foreldrenes skjebne. Thomas Bryn ble valgt[xxviii] til Stortinget fra Larvik og Sandefjord i 1827, og til Stortingets sekretær i januar. Det var mye arbeid med dette, men efter hvert fikk Magdalenes far selskap med sin kone i Christiania – mest fordi hun var syk[xxix]:
«Første gang fru Susanne Bryns sykdom nevnes er i et brev til sønnen, datert 4. august 1826: Moder har et Par Dager igjen været syg, men er nu bedre.
I brev datert 19. september heter det: Moder er nu bedre.
I brev datert 13. oktober heter det: Moder fik Raad i Christiania for sin Upasselighed og haaber nu ved at holde sig i Roe at blive frisk.
Den 16 oktober heter det: Moder er endnu ikke brav, men haaber snart at live frisk.
Den 22 oktober heter det: Moder er, Gud skee Tak, i Bedring.
I brev datert Christiania 2 april 1827 heter det: Moder haaber jeg med Guds Hjælp herefter vil komme sig – og vi skal nu begge snart mødes og se til hende.
I brev datert Christiania 30. April 1827 skriver Thomas Bryn:
Med Moder har det sesværre ikke været saa brav siden vi var hjemme. Gid hun nu maatte komme sig sig igjen, saa at jeg kunde faa hende herind og see hende fuldkommen helbredet. Imidlertid kan jeg ikke nægte, at jeg er meget ængstelig og bekymret for hende: Men – hvad skulle vi vel gjøre? Vi maa sæte vor Tillid og Trøst til Forsynet og under enhver Skjæbne i Livet væbne os med med Taalmodighed. Jeg haaber dog det beste med hende, og at vi igjen kunne mødes med Glæde til Pintztid.
Dette brev er det siste som foreligger fra Thomas Bryns hånd. Fru Susannes sykdom forverres. Den 26 juni ankom fru Susanne Bryn med datter til Christiania, hvor hun innlosjerte sig hos kjøbmann Wedekin i Kongens gate, («Morgenbladet» for 27. juni 1827), – for å komme under behandling av specialist, men denne kunne intet gjøre og den 5. jui indtrådte døden. I kirkebokens rubrikk: Død ved ulykkelig hendelse eller smittsom sykdom – er anført: ingen av delene. Fru Susanne Bryn ble gravlagt[xxx] på Vor Frelsers gravlund i Christiania den 10. juli 1827. Budskapet om hennes død bekjendtgjorde Thomas Bryn på denne måte:
Dødsfald.
At min elskede Hustrue Susanne, født Lind, ved Forsynets Villie bortkaldtes fra dette Jordiske Liv i Gaar Eftermiddag, maae jeg herved sørgeligst kundgjøre for fraværnde Paarørede Bekjendte.
Christiania den 6te Juli 1827
Bryn».
Jørgines far gjorde seg ferdig på Stortinget, og reiste hjem til Larvik. Han var ikke frisk han heller, da han reiste og kom straks under behandling av Overlege Hoffmann og Brigadelege Claesen. Men det hjalp visst ikke – Thomas Bryn døde 1 september 1827 og ble begravet[xxxi] 22 samme måned. Dødsårsaken var tuberkulose.
Dødsfallet ble nevnt i Morgenbladet[xxxii]:
«- Byfoged Thomas Bryn i Laurvig er ved Døden afgaaen. Under sidstafholdte Storthing var han dets Secretair, og med sjelden Iver røgtede han dette vistnok meget møisommelige Hverv, og forlod syg Christiania. Han efterlader sig 7 uforsørgede, nu baade fader- og moderløse Børn».
Det var Thomas Bryns bror som sørget for dødsannonse[xxxiii]:
«Dødsfald.
Igaar Morges Kl. 4 behagede det Forsynet at bortkalde fra dette til et bedre Liv min elskede Broder, Byfoged ot Sorenskriver Thomas Bryn, der efterlader sig 7 uforsørgede Børn, som for ikke længere end 10 Uger siden fristede den haarde Skjæbne at blive ved Døden berøvet deres moder, saaat de nu ere baade fader- og moder-løse. Dette sørgelige Dødsfald bekjendtgjøres herved for fraværende Slægt og Venner.
Laurvig, den 17de September 1827. Peter Bryn».
De følgende månedene må ha vært vanskelige for Thomas Bryns og Susannas barn, for dødsboet[xxxiv] skulle gjøres opp og de kunne ikke vite noe om sin egen fremtid:
«Ifølge kongelig naadigst Bevilling af 3die denne Maaned, som i behørig Tid vil vorde læst for vedkommende Værnething og Stiftsoverret, indkaldes herved sub poena præclusi & perpetui silentii, med Aars og Dags Varsel, igjennem den Norske Rigstidende og Christianias Intelligentssedler 3de Gange efter hinanden, all de, som foremene sig at hva noget at fordre i boet efter afdøde Byfoged og Sorenskriver Thomas Bryn i Laurivg og forhen afdøde Hustru Susane Bryn, født Lind, med dere paastande at fremkomme, og saadant deres havende Krav inden freskrvne Tids Forløb for Skifterettet at anmelde og beviisliggjøre. Ligeledes erindres emeldte Boes Debitorer om uopholdeligen af indbetale deres Gjeld til Skifteretten for at undgaae Søgsmaal.
Laurvigs Byfogeds- og Byskriver-Contor, den 6te Octbr. 1827.
Petersen,
Constitueret».
Arveoppgjøret varte i flere år, men til sist fikk Julia Christiane sin «søster-part» – halvdelen av hennes bror mottok, og ble sittende med 376 speciedaler, to ort, og enogtyve skilling[xxxv].
Det ble oppnevnt[xxxvi] to verger:
«Værgemaalet
for Arvingerne paaligger det: for Thomas Bryn, Marie Magdalene Bryn og Jørgine Elisabeth Bryn, Casserer Børre Gether, og for de øvrige, nemlig Julie Christiane, Susanne, Karen Sophie og Frederikke Marie Bryn, Deres Farbroder Lehnsmand Peter Bryhn at iagttage og forestaae overensstemmende med Lov og Anordninger».
Julie kom visst i huset hos Prosten Sartz i Larvik. Det var antagelig der hun holdt til da hun ble konfirmert[xxxvii] av Andr. Teilmann i Larvik Kirke 24 mai 1829. Hun fikk karakteren «2» og er ført opp som den tredje av 17 piker; antallet gutter var bare 8, slik at kullet bestod av 25 ungdommer denne vårsøndagen.
I huset hos prosten Sartz møtte nok Julie Christiane den unge kapellanen Andreas Boeck, som hadde blitt utnevnt til den rolle i 1827. Og, sikkert hjulpet av prosten, ble det efterhvert et «arrangement» mellom disse to: hun var forlovet med kapellanen før jul 1834[xxxviii].
Da hadde Andreas Boeck allerede blitt sogneprest i Hjørundfjord, og hadde vel kommet i orden på prestegården, slik at Julie kunne komme dit. Når hun reiste, er ikke kjent, men det må ha vært før de giftet seg – for det gjorde der. Her kommer det frem at Andreas hadde sine røtter på Kongsberg – akkurat som Julies far – og var sønn av Cefar Boeck. Som forlovere hadde de Provst Thoresen og Pastor Blikfeldt. Vielsen[xxxix] fant sted i Hjørundfjord Kirke – den ble revet i 1880 – 21 august 1835.
En bygdebok[xl] for Hjørundfjord gir en liten skisse av Andreas Boeck:
«Herr Andreas Boeck, f 1804 på Kongsberg, d 1876. G 1835 m Julie Christiane Bryn, d i Hjørundfjord 1842.
Boek var prest 1834-1843. Som Angell hadde også beck sin underlege måte å vere på, og i tillegg var han ein ynkeleg Talar. I ein 30-årsbolk fekk såleis kyrkjelyden heller lite åndeleg hjelp av prestane sine. Vanelge saker ordna han bar opp i. Den syrgjelege avferda til kona gjorde han nok uskikka til vidare presteteneste, så det vart ikkje fleire kall på han. Sjå bd 1, 543.
Borna var fødde i Hjørundfjord: 1) Suanne Andrine, f. 1837. 2) Karl Johan, f. 1839. 3) Thomas Cæsar Erik, f 1840. Dei to sønene tok i alle høve artium».
Et annet bind[xli] av samme serie har et lengre avsnitt:
«Andreas Boeck, prest frå 1833.
Boeck var fødd på Kongsberg i 1804, der faren var kaptein. Etter å ha vorte student i 1822 tok han embetseksamen i 1826. Frå 1827 var han pers.kap. i Larvik. 16. oktober vart han utnemd til sokneprest i Hjørundfjord og vart her ein tiårs-bolk.
Boeck var ein helt ynkelig talar, noko som helst skreiv seg frå taleorganet hans. Orda hans nådde ikkje fram til kyrkjelyden. Det var nok til å gje han eit dårleg omdøme og minke autoriteten mellom folk. Det gikk gjetord om den dårlege talaren i lange tider. Då det meir enn 40 år seinare kom ein ny prest til kallet som verka noko turr i opningspreika si, snakka folk om at det var reine «bokken». (Noko anna var at den presten snøgt kvitta seg med det namnet).
Alt ved opningspreika til Boeck kom den dårlege talaren tydelig fram, og Angell sa, då han gjekk ut frå kyrkja, etter å ha høyst nypresten: «Der kom hevnen over Hjørundfjords menighed».
Ordet om Boeck kom òg snøgt utanom Hjørundfjord. Ole Johannes Reite frå Folkesstadbygda i Volda skriv om han i sin Cronologi eller Tidsregning: «Det var hans første prestekald. Han var en lang sværlemmet mand, havde usle talegaver at præke og kunde ikke messe, men læste for alteret, var lavstemmet og havde altid saadan pitting og kløen i næsen, mund og hoved …
Naar de sang prækestolverset gik han hjem og spisede og dels bar han mad med til kirken … Men han var meget sterk i juridiske sager».
Det Reite skreiv, tder på at Boeck ikkje var komen på si rette hylle i livet, og at han kanskje plagast med sjukdom og nervøse lidingar.
Framferda hans kunne òg vere underleg på anna vis, og det gjekk ikkje lenge før han stod i full strid med kyrkjelyden. Det hendte at dei ikkje respekterte han i kyrkja, og det gjekk ut over arbeidet i skule, jamvel om han der prøvde å gjere sitt beste».
Et annet eksempel på forholdsvis uvanlig oppførsel for en prest er tatt med i samme bok. Sammenhengen er at en bonde i bygden hadde en uoppgjort gjeld til en annen, og presten skulle vel egentlig ha hjulpet til med å orden opp i dette. Før det kom så langt fortelles dette om skyldneren[xlii]:
«Han var nok litt av en skodespelar, for då presten Boeck kom ridande på ein av bukkane hans, som stadig hoppa inn i prestehagen, lest Martinus verte så skjelven at Boeck fråfall både bot og påtale».
Julie og Andreas fikk sitt første barn, en gutt, følgende høst. Thomas Cæsar ble hjemmedøpt – ikke overraskende av sognepresten – og dåpen[xliii] ble stadfestet i kirken 24 september 1836. Da var fadrene Sognepræst Boeck; Maria Frederika Buyen [?]; Anders Andersen Sæbø; Jomfru Ingeborg Larsdatter og [NN][NN].
Thomas skulle ikke få leve opp, men døde på Sæbø allerede 31 mai året efter, 2/3 år gammel. Han ble begravet[xliv] i Hjørundfjord 5 juni.
Foreldrene fikk satt inn en dødsannonse[xlv] i Den Norske Rigstidende 16 juli:
«Dødsfald.
At vor inderlig elskede Søn, Thomas Sæfar, 8 Maaneder gammel bortkaldtes fra dette Liv den 31te Mai sidstleden herved for fraværende Slægt og Venner, idet vi frabede os Condolence.
Joringsfjord den 7de Juni 1837.
Julie Boeck Andreas Boeck.
født Bryn».
På denne tiden var Julie Christiane allerede gravid med neste barn. Dette var datteren Susanne Andrine, som så dagens lys 3 november 1837 og hjemmedøpt av faren. Da dåpen[xlvi] ble stadfestet i kirken 11 juli året efter var fadrene Sorenskriver Rasmus Blakstad; Fredrik Frøland; Ole Olsen; Moderen Selv; og Elen Martinusdatter.
Den første av de to guttene, Carl Johan, meldte sin ankomst 4 november 1839 og ble hjemmedøpt av faren. Dåpen[xlvii] ble bekreftet i kirken 22 juli året efter, og da var fadrene Fru Lise Werring; Pastor Tor Kolsted; og Johan Blikfeldt – kun tre.
Og, yngstegutten, som fikk det storartede navnet Thomas Cæsar Erik. Han ble født 31 juli 1841 og hjemmedøpt av faren. Denne dåpen[xlviii] ble stadfestet i kirken 11 oktober samme år. Ved denne anledningen var fadrene Amtmand Gulbrand Thesen; Distrikstlæge Werring og Frue Lise; samt Thora [NN].
Præstekone Julie Christiane Boeck døde 9 desember 1842 og ble begravet[xlix] 21 samme måned. Hun ble ikke mer enn 30 år gammel.