Susanna ble født i Herefoss 27 juli 1815 og døpt[i] 3 september det året. Fadrene hennes ble Tavjer Terchildsdatter Næs; Foged Niels Astrup; Christen Næs; Peder Christensen Næs; og Gunnil Christensdatter Næs.
Foreldrene var Susanne Madsdatter Lind og Thomas Bryn; de hadde giftet[ii] seg på Strømsø 27 juli 1808. Susanne var fra Tangen, i moderne tid i utkanten av Drammen. Faren hennes var tollbetjent i «Drammen» – som ikke ennå var skapt, men som tyder på en jevn borgerlig levestandard. Thomas var fra Kongsberg, og fra en rimelig sikker, økonomisk sette, men kanskje livligere familie – faren hadde vært damstiger og bergmusikant ved gruvene. De to var omtrent jevngamle.
Deres første barn, Magdalena Maria ble født på Krogstad i Eiker 19 mai 1809 og døpt[iii] 17 juni samme år. Som fadre fikk hun Madam Gram; Jomfru Else Maria Bryn; Hr Mads Lind; Hr Prokurator Reich; og Hr Kiøbmand Rosing.
På denne tiden bodde Thomas Bryns søster, Jomfru Else Marie Bryn hos dem og hjalp til i huset. Hun flyttet senere med dem til Herefoss that Thomas ble sorenskriver i Raabyggelaget[iv].
Disse to slo seg ned på Krogstad i Eiker, der Thomas altså arbeidet, og det var der første barn, altså Magdalena Maria, kom til verden. Men de ble ikke boende der så lenge:
«1810 ble Bryn utnevnt til sorenskriver i Østre Råbyggelaget, med bopel på Herefoss i Birkenes. Til dette “besværlige og uvelbefindende” distrikt reiste han med sin unge kone og halvannet år gamle datter i februar 1811[v]».
Og der, på Herefoss, 5 mil nordvest fra Kristiansand, 3-4 mil nordøst for Arendal, slo de seg ned, og så kom Jørgine Elise til verden.
Det skulle bli fire barn til mens familien bodde på Sørlandet, tre piker og en gutt. Den første var Julie Christiane, som kom til verden[vi] 11 oktober 1812 og ble døpt[vii] i Herefoss Kirke – den som fantes frem til 1865 – 3 januar 1813 og fikk da fadrene Madme Abel paa Gjerrestad; Hr Foged Bul paa Hejgrefos; og Hr Abel paa Gjerrestad.
Så, ett år senere, en gutt – den første. Han fikk navn efter sin far og ble altså hetende Thomas. Han ble døpt[viii] 2 januar 1814. Denne gangen var fadrene Madme Østergaard; Doctor Hoppe; Christen Næs; og Lensmand Gunder Retterstøl.
Thomas Jr. ble døpt mindre enn to uker før Kielertraktaten ble undertegnet, oppgjøret som skulle medføre avhendelsen av Norge, Christian Fredriks forsøk på å komme på Norges trone, notabelmøtet som støttet ham i det, men overtalte ham til å søke støtte i folket heller enn å bygge på en arverett som hans far hadde frasagt seg, også for sine efterkommere. Dermed gikk det ut et åpent brev til hele folket, i hvilket det ble om at det skulle velges representanter til en forsamling som skulle gi Norge an ny styreform, og som skulle møtes på Eidsvold 10 april samme år.
Utenom kjøpstedene og militær-avdelingene foregikk disse valgene i to omganger: den første lokalt, i hvert sogn, der alle stemmeberettigede deltok i å utpeke valgmenn til amtsnivået. Derefter kom disse valgmennene sammen og utså representantene som faktisk skulle reise til Eidsvold: et system mye som det som brukes i amerikanske presidentvalg.
I Herefoss møttes de stemmeberettigede i kirken 19 mars 1814, og kom frem til at Sorenskriver Thomas Bryn og Lensmand Gunder Knudsen Retterstøl var de som skulle stemme på vegne av sognet[ix].
Seks dager senere møttes valgmennene fra hele Raabygdelagets Amt på gården Løbdal i Byglands sogn, og valgte[x] da de tre representantene for amtet som skulle reise til Eidsvold. De var Sorenskriveren for Østre Raabygdelagets Sorenskriverie, Thomas Bryn. Dernest var det bonden Even Torkildsen Lande, som kanskje hadde gitt Sorenskriveren en ørefik[xi] noe år tidligere, og til slutt, Lensmand Ole Knudsen Tvedten. Sorenskriveren fikk 23, Lande 19, og Ole Knudsen 15 stemmer.
Fra Herefoss til Eidsvold er det, på moderne veier, rundt 37 mil: den gang var de kanskje litt mer krokete og derfor lengre, så Susannes mann måtte vel regne med å bruke borti en uke på å komme dit: han må altså ha reist hjemme fra en av de første dagene i april 1814. Kanskje 4 den måneden, dagen efter Palmesøndag[xii].
Men frem kom han, og der sluttet han seg til den unionsvennlige fløyen, ledet av Wedel Jarlsberg[xiii], men ble ikke noen ledende figur. Wergeland[xiv] karakteriserte ham slik: «Mand af Evner og Dygtighed. Wedelsk med Liv og Sjel».
Alle møter tar slutt, og Riksforsamlingen på Eidsvold hadde siste sesjon 20 mai – og så var medlemmene fri til å reise hjem, eller hvor de nå måtte ville. Det vil si, Jørgine Elises far kunne vel være hjemme igjen henimot slutten av måneden – om han ikke gjorde seg noen ærend underveis.
Ikke for det: Thomas var ikke ute av politikken, på langt nær. Han ble, på Bakke i Årdal, valgt[xv] til å representere Raabygdelagets Amt på det overordentlige Storting som ble holdt høsten 1814. Han ble medlem av Lagtinget, der han var vise-sekretær. I januar 1815 ble han valgt[xvi] som representant for Raabygdelaget på det første ordentlige Stortinget, denne gangen ble han vise-sekretær i Odelstinget, medlem av kirke- og undervisnings-komiteen; den som behandlet almuens forkjøpsrett til kirker; og en annen som behandlet «Sparres ansøkning om naturalisering.» Dette Stortinget møttes 1 juli 1815[xvii].
Dermed var familien «alene hjemme» 27 juli 1815, visstnok dagen da fru Bryn nedkom med en datter til: Susanna.
1816 ble Bryn utnevnt[xviii] til byfogd i Larvik og sorenbirkeskriver i Laurvig grevskap, kanskje det skjedde et godt stykke ut på året, for Susanne nedkom den høsten med enda en datter i Herefoss. Karen Sofie ble født 3 oktober det året, og døpt[xix] i Herefoss 3 november. Denne gangen var fadrene Foged Cistrop; Sorenskriver Nierdum; Monsr Astrup; Madme Astrup; og Jomfr Bryn.
Gjetningsvis flyttet familien – Thomas Bryn kan ha reist i forveien – til Larvik våren 1817 eller så. Thomas ble sikkert fullt opptatt med embedsførselen, mens konen skulle holde styr på barn, hus, familie, selskapsliv og annet – og sikkert var glad for å være tilbake i et litt mer urbant miljø – som hun kjente fra Drammen – enn man hadde i Herefoss.
Tidlig i 1818, 20 februar for å være nøyaktig, kom en sønn til verden. Mads Lind, efter Jørgine Elises morfar, ble hjemmedøpt[xx], men dåpen ble aldri stadfestet i kirken. Noen fadre er ikke notert.
Mads fikk ikke leve opp, men døde allerede 11 mars 1818. Han ble begravet[xxi] 18 samme måned.
Året efter kom yngstemann, Frederikke Marie, til verden. Det skjedde 26 april 1819 og hun ble hjemmedøpt samme dag. Dåpen[xxii] ble stadfestet i Larvik Kirke 25 november. Da var fadrene Madme Sophie Bugge; Jomfr. Martha Sartz; Amtmand Wedel; [NN] Kragh; og Lensmand Falch.
Ved valget[xxiii] til Stortinget i 1821 ble Susannas far suppleant – varamann – for Larvik og Sandefjord, sammen med Sandefjordsmannen Christopher Hvidt. I 1824 ble han igjen – denne gangen efter loddtrekning – suppleant[xxiv] heller enn representant til Stortinget.
Året efter, i 1825[xxv] da det var folketelling, finner man Sussanne (11) og familien i Storgaden, gård nummer 3, i Larvik. Moren er efterhvert 42 år gammel, mens faren er 43. Sammen med dem bor døtrene; MagdaleneMaria (16); Jørgine (14); Julie (12); Sussanne (11); Sophie (10); og Fredericke (6). Sønnen Thomas er ikke med i husstanden – men han er nevnt under «merknader», og var kanskje fraværende på skole eller noe slikt. De har også boende hos seg en gutt på 13, John Krum, som benevnes «Søster Søn» – uten at det nevnes hvis søster det var snakke om. Og ellers – en Fuldmægtig, en Contorist, en Jomfru, tre Piger og to Drenger – til sammen 17 mennesker i huset.
Og den tragedien var foreldrenes skjebne. Thomas Bryn ble valgt[xxvi] til Stortinget fra Larvik og Sandefjord i 1827, og til Stortingets sekretær i januar. Det var mye arbeid med dette, men efter hvert fikk Magdalenes far selskap med sin kone i Christiania – mest fordi hun var syk[xxvii]:
«Første gang fru Susanne Bryns sykdom nevnes er i et brev til sønnen, datert 4. august 1826: Moder har et Par Dager igjen været syg, men er nu bedre.
I brev datert 19. september heter det: Moder er nu bedre.
I brev datert 13. oktober heter det: Moder fik Raad i Christiania for sin Upasselighed og haaber nu ved at holde sig i Roe at blive frisk.
Den 16 oktober heter det: Moder er endnu ikke brav, men haaber snart at live frisk.
Den 22 oktober heter det: Moder er, Gud skee Tak, i Bedring.
I brev datert Christiania 2 april 1827 heter det: Moder haaber jeg med Guds Hjælp herefter vil komme sig – og vi skal nu begge snart mødes og se til hende.
I brev datert Christiania 30. April 1827 skriver Thomas Bryn:
Med Moder har det sesværre ikke været saa brav siden vi var hjemme. Gid hun nu maatte komme sig sig igjen, saa at jeg kunde faa hende herind og see hende fuldkommen helbredet. Imidlertid kan jeg ikke nægte, at jeg er meget ængstelig og bekymret for hende: Men – hvad skulle vi vel gjøre? Vi maa sæte vor Tillid og Trøst til Forsynet og under enhver Skjæbne i Livet væbne os med med Taalmodighed. Jeg haaber dog det beste med hende, og at vi igjen kunne mødes med Glæde til Pintztid.
Dette brev er det siste som foreligger fra Thomas Bryns hånd. Fru Susannes sykdom forverres. Den 26 juni ankom fru Susanne Bryn med datter til Christiania, hvor hun innlosjerte sig hos kjøbmann Wedekin i Kongens gate, («Morgenbladet» for 27. juni 1827), – for å komme under behandling av specialist, men denne kunne intet gjøre og den 5. jui indtrådte døden. I kirkebokens rubrikk: Død ved ulykkelig hendelse eller smittsom sykdom – er anført: ingen av delene. Fru Susanne Bryn ble gravlagt[xxviii] på Vor Frelsers gravlund i Christiania den 10. juli 1827. Budskapet om hennes død bekjendtgjorde Thomas Bryn på denne måte:
Dødsfald.
At min elskede Hustrue Susanne, født Lind, ved Forsynets Villie bortkaldtes fra dette Jordiske Liv i Gaar Eftermiddag, maae jeg herved sørgeligst kundgjøre for fraværnde Paarørede Bekjendte.
Christiania den 6te Juli 1827
Bryn».
Susannes far gjorde seg ferdig på Stortinget, og reiste hjem til Larvik. Han var ikke frisk han heller, da han reiste og kom straks under behandling av Overlege Hoffmann og Brigadelege Claesen. Men det hjalp visst ikke – Thomas Bryn døde 1 september 1827 og ble begravet[xxix] 22 samme måned. Dødsårsaken var tuberkulose.
Dødsfallet ble nevnt i Morgenbladet[xxx]:
«- Byfoged Thomas Bryn i Laurvig er ved Døden afgaaen. Under sidstafholdte Storthing var han dets Secretair, og med sjelden Iver røgtede han dette vistnok meget møisommelige Hverv, og forlod syg Christiania. Han efterlader sig 7 uforsørgede, nu baade fader- og moderløse Børn».
Det var Thomas Bryns bror som sørget for dødsannonse[xxxi]:
«Dødsfald.
Igaar Morges Kl. 4 behagede det Forsynet at bortkalde fra dette til et bedre Liv min elskede Broder, Byfoged ot Sorenskriver Thomas Bryn, der efterlader sig 7 uforsørgede Børn, som for ikke længere end 10 Uger siden fristede den haarde Skjæbne at blive ved Døden berøvet deres moder, saaat de nu ere baade fader- og moder-løse. Dette sørgelige Dødsfald bekjendtgjøres herved for fraværende Slægt og Venner.
Laurvig, den 17de September 1827. Peter Bryn».
De følgende månedene må ha vært vanskelige for Thomas Bryns og Susannas barn, for dødsboet[xxxii] skulle gjøres opp og de kunne ikke vite noe om sin egen fremtid:
«Ifølge kongelig naadigst Bevilling af 3die denne Maaned, som i behørig Tid vil vorde læst for vedkommende Værnething og Stiftsoverret, indkaldes herved sub poena præclusi & perpetui silentii, med Aars og Dags Varsel, igjennem den Norske Rigstidende og Christianias Intelligentssedler 3de Gange efter hinanden, all de, som foremene sig at hva noget at fordre i boet efter afdøde Byfoged og Sorenskriver Thomas Bryn i Laurivg og forhen afdøde Hustru Susane Bryn, født Lind, med dere paastande at fremkomme, og saadant deres havende Krav inden freskrvne Tids Forløb for Skifterettet at anmelde og beviisliggjøre. Ligeledes erindres emeldte Boes Debitorer om uopholdeligen af indbetale deres Gjeld til Skifteretten for at undgaae Søgsmaal.
Laurvigs Byfogeds- og Byskriver-Contor, den 6te Octbr. 1827.
Petersen,
Constitueret».
Arveoppgjøret varte i flere år, men til sist fikk Susanne sin «søster-part» – halvdelen av hva hennes bror mottok, og ble sittende med 376 speciedaler, to ort, og enogtyve skilling[xxxiii].
Det ble oppnevnt[xxxiv] to verger:
«Værgemaalet
for Arvingerne paaligger det: for Thomas Bryn, Marie Magdalene Bryn og Jørgine Elisabeth Bryn, Casserer Børre Gether, og for de øvrige, nemlig Julie Christiane, Susanne, Karen Sophie og Frederikke Marie Bryn, Deres Farbroder Lehnsmand Peter Bryhn at iagttage og forestaae overensstemmende med Lov og Anordninger».
Susanne ble værende i Larvik efter foreldrenes død, men det er ikke kjent hvor hun bodde eller os hvem. Men hun bleKan hende hun, som søsteren Julie Christiane, kom i huset hos prosten Sartz, men det er ren spekulasjon. Uansett – noen sørget for at hun ble konfirmert[xxxv] i riktig alder. Det skjedde i Langestrand Kirke 1 mai 1831, da hun var knappe 16 år gammel. Hun fikk karakteren «2» og er ført opp som den fjerde av åtte piker; sammen med de syv guttene var de et kull på 15 ungdommer denne vårsøndagen.
Efter konfirmasjonen forsvinner Susanne inn i skyggene i mange år. Man kan gjette på at hun kanskje kom i tjeneste ett eller annet sted, men det er ikke funnet noen form for dokumentasjon for dette.
Men hun dukker opp igjen i 1850, da hun midt i tredveårene giftet seg. Den utvalgte var Søren Christian Singdahlsen, han var et år eldre enn henne og opprinnelig fra Larvik så det kan vel tenkes de kjente hverandre fra ungdommen. Han sies[xxxvi] å ha vært «Utdannet som «Constructionselev af 1. classe» ved Carljohansværn (Horten verft) i 1842», og «Arbeidsformann ved marinens verft i Horten 1842-1847. Borgerskap i Sarpsborg fra 1848. Skipsbyggmester. Drev verft på Melløs ved Glomma».
Hvordan det kom til å bli de to er tapt, men de giftet seg i Smålenene. Enkemand, Skibsbygmæster Sören Christian Singdahlsen, Enkemand, Skibsbygmæster Sören Christian Singdahlsen og Jomfru Susanne Brÿn hadde, som forlovere, Premierlieutenant Peter Christian Hjort på Lekum og Forvalter Anders Andersen på Ive Brug. Vielsen[xxxvii] fant sted i Eidsberg Kirke 29 juni 1850.
Paret slo seg ned i Tune ved Sarpsborg, der de fikk sitt første barn, Valborg, 4 juli 1851. Hun ble døpt[xxxviii] i Tune Kirke – den ble revet i 1863 – 1 september samme år, og da var fadrene Madame Andresen i Sarpsborg; Jomfru Kollenberg; Bordskriver Nerdrum i østre Sannelund; Lieutenant Hjorth fra Edsberg; og Kjøbmand M. Björnestad i Sarpsborg. Hun skulle få et meget langt liv, og ble feiret i Sandefjords Blad – side 4 – da hun, bosatt på Vindheim i Bugården like utenfor byen, fylte 90 år 4 juli 1941.
Knappe to år senere fikk Susanna sønnen Aksel. Han kom, visstnok[xxxix], til verden 11 mai 1853 men når han ble døpt er det ikke lykkes å finne ut.
Susanna og Sørens tredje og siste barn var datteren Hild. Hun kom til verden, sies det[xl], 19 april 1855 men hvornår hun ble døpt er ikke slått fast.
Det er ikke kjent når, men efter at hun ble enke flyttet Susanne til Sandefjord, der hun var nærmere sin onkel og tidligere verge, lensmann Peter Bryn i Sandeherred. Der i byen – i gård nummer 125 i Kirkegaden[xli] – finner man henne i 1865[xlii], bare en 10-15 minutters gange fra Nedre Sverdstad, gården like utenfor byen der Bryn bodde. Peter Bryn hjalp henne til å få kjøpt Chr. Sørensens tidligere hus ved den nåværende Christopher Hvidts plass[xliii]. Sammen med henne finner man de tre barna Valborg (15); Axel (13); og Hilda (11). De hadde det nok forholdsvis godt, rent økonomisk, for Susanne er huseier og leier ut til byfogden Anders Sevaldson, hans kone, deres 10 barn, og hans niese. Det var ikke fler enn én tjenestepike hos Susanne – Anne Martine Pedersdatter, en 16 år gammel pike fra Sandeherred – så Susanne var sikkert forsiktig med penger.
I 1875[xliv] finner man Susanne i Kirkegaden 124: man kan nok anta at det er samme hus som ti år tidligere. Mesteparten av eiendommen er leiet ut til andre – det er tilsammen 37 mennesker der – og det er bare datteren Hilda som er hjemme – hun er nå 20 år gammel og sypike. Selv om Hilda tjener noen kroner så nyter hun nok godt av at moren «Lever af sin Formue». Foruten dem er det et rikt utvalg vikrsomheter på eiendommen; Her er en enke som driver kolonial, her er en kjøpmann og en snekker; en slakter og en baker; samt «Gaardeier Kjøbmand og Skibsreder» Hans Raastad – kan hende Susanne solgte huset til ham og dermed kunne «pensjonere» seg, i tillegg til den pensjonen hun skal ha hatt som Eidsvoldsmanns datter.
Omkring disse tider – folketellingen ble tatt opp tidlig i 1876, og datoene er usikre – mistet Susanne sin sønn Axel, knapt 23 år gammel. Han «Omkom ved Brig Tordenskiolds totale Forlis paa Reise fra Hartlepool til Götheborg, fra hvilket førstnævnte Stedet afgik den 6 Oktober 1875[xlv]». Aksel hadde, i 1873, giftet[xlvi] seg med Bredine Helliksen Aas, og hadde ett barn med henne, mens hun i tillegg hadde et «løsebarn». De bodde i 1875[xlvii] Kirkegatens gård nummer 123, og levet delvis av fattigvesenet.
Susanne Singdalsen, enke efter Skibsbygmæster Søren Singdahlsen, døde på Hjertnes i Sandar, like utenfor Sandefjord by, 11 og ble begravet[xlviii] 15 juli 1882.