Tvillingene Mette og Hans Peter ble født 26 januar 1816 og døpt[i] to dager senere, 28 januar.
Mette fikk fadrene[ii] Matros Anders Thorstensens Kone Ane Hansdatter; Pige Asbor Gundersdatter; Matros Anders Thorstensen; Matros Clemet Jensen; og Matros Knud Lydersen – alle fra Watneboe.
For Hans Peter[iii] ble det Matros Ole Olsen Watneboes Kone Karen Kystolsdatter; Pige Kirsten Hoskolsdatter Stouboe; Skibsfører Gieruld Larsen; Matros Niels Thorsen Watneboe; og Matros Thorbjørn Gundersen Flougstad.
Foreldrene var Else Hansdatter Vatnebo og Even Thorsen – de hadde giftet seg året i forveien: Vielsen[iv] fant sted i Flosta Kirke, midtveismellom Tvedestrand og Arendal, om man reiser med båt, 28 desember 1812.
Else hadde vært gift tidligere. Hennes første mann var Peder Arentsen Aabelvigen fra Tromø Sogn. Som forlovere hadde de Anders Tergelsen og Vrol Boraas. Vielsen[v] fant sted 2 søndag efter påske – 19 april[vi] – 1801.
Paret bosatte seg på Watnebo. Første barn var datteren Ingeborg som ble døpt[vii] 2 mars 1802. Som fadre fikk hun Wrol Christensens Kone Gunild Biørnsdatter; Ingeborg Susane Gundersdatter; Poul Torbiørnsen; Torbiørn Gundersen; og Tengel Arnsen.
Neste barn ble født på vårparten i 1804. Mette ble døpt 15 april det året, og fikk fadrene Ole Johannesens Kone Helje Arntsdatter; Mette Arntsdatter; Ole Johannesen; Ole Knudsen; og Tengel Arnesen.
Anne Pernille kom til verden knapt halvannet år senere, og ble døpt[viii] 31 august 1806. Fadrene hennes ble Gunder Mortensens Kone Maren Torbiørnsdatter; Maren Nielsdatter; Even Christensen; Ole Halvorsen; og Ole Olsen.
På denne tiden var Napoleons-krigene i full gang, Danmark og Storbritannia hadde allerede utkjempet slag i 1801, og britene tvang dobbelt-monarkiet til å utlevere sin flåte i 1807. Med det var Norge – som del av Danmark – i krig, og en mengde norske sjøfolk endte opp som engelske krigsfanger.
Det sies at Elses mann var en av disse, og at han døde i fangenskap – men han er ikke synlig i Digitalarkivets database[ix] over norske fanger i «prisonen» – uten at det betyr så mye. Men det kan godt stemme, for efter hvert giftet Else seg pånytt, og det kunne hun ikke gjort uten at kirken var overbevist om at hun faktisk var blitt enke.
Den mannen hun skulle komme til å gifte seg med var Even Thorsen, han var fra et sted nær Arendal, og sjømann – og selv prisonfange – efter sigende[x].
Så ble da Else og Even gift. Disse to bosatte seg på hennes gård, og der bodde de da de fikk sitt første barn, Ingeborg Marthine.
Ingeborg Marthine ble døpt[xi] 26 september 1813. Fadrene var Matros John Thorsens Kone Astri Jensdatter; Pigen Aase Arndtsdatter; Matros John Thorsen; og Smed Thor Salvesen – alle fra Aabelvigen på Tromø; samt Ungkarl Voluntør Niels Christen Nielsen Watneboe. Det er notert at Ingeborg var foreldrenes første barn.
På denne tiden begynte man å nærme seg 1814, Kielerfred, notabelmøte på Eidsvold, og Christian Fredriks åpne brev til det norske folk – der han ba om at det skulle velges representanter til en forsamling som skulle gi landet en ny forfatning.
Både sivile og militære valgte: det tok tid, for de befant seg på flere steder og en rekke skip. Det var verftet i Frederiksværn, og mannskapene på basen der, der verftet i Christiansand – og folkene der; og offiserer og mannskaper på briggene Lolland; Alsen; Langeland; Seagull, Alart; og Kiel – der Even Thorsen tjente som matros. Hver enhet valgte sinn valgmann, og disse møttes[xii] i Frederiksværn 3 april 1814 for å utse Søe-Defensionens representanter i riksforsamlingen. De som fikk flest stemmer, og dermed ble valgt var Commandeur og Ridder Fabricius (Frederiksværns Verft); Lieutenant Konow (Brigge Lolland); Under Officier Peter Jonsen (Christiansands Verft); og Matros Even Thorsen (Briggen Kiel).
Mange har nevnt at Even Thorsen var, tilsynelatende, den eneste som møtte på Eidsvold uten å kunne skrive – men fullmakten fra Søe-Defensionen hadde ti underskrifter – seks av dem «med paaholdt Pen», så han var ikke unik, ikke i denne forsvarsgrenen i det minste.
Møtene på Eidsvold skulle begynne med gudstjeneste påskedagen, 10 april, 1814, så Even og de andre representantene hadde ikke mer enn tiden av veien før de måtte være på plass: han fikk neppe tid til å reise hjem til Watnebo før han dro til Eidsvold, så Ingeborg Martines mor var nok alene fra slutten mars dette året. Under møtene gjorde ikke Even noe stort nummer av seg, viste visstnok interesse for vernepliktssaken, og stemte med False, altså på selvstendighetslinjen.
Norsk Biografisk Leksikon[xiii] har litt om Even:
«Mange har lurt på hvordan en 35 år gammel analfabet og matros kunne bli valgt som medlem av Riksforsamlingen. Forklaringen er nok enkel. Even var en mann med stor erfaring. Han hadde levd i og med napoleonstidens dramatikk. Sommeren 1807 gikk Even Thorsen i saltfart på Spania. I Den engelske kanal ble skuta oppbrakt og mannskapet ført til Plymouth, der han satt tre år som krigsfange om bord i fangeskipet Bahama. Her lærte han engelsk og engelskmennene å kjenne. 1810 kom han hjem etter fangeutveksling, men ble straks utskrevet til tjeneste i sjøforsvaret. Han var fullbefaren matros med det vi i dag ville kalle internasjonal erfaring. Han visste hva krig var, han kjente fienden, og i samvær med andre må han ha hatt en synlig og verdig måte å opptre på.
På Eidsvold ble han også lagt merke til. Han har undertegnet bl.a. en henstilling som gjaldt organiseringen av den alminnelig verneplikt. Men det viktigste uttrykket for den respekt han nøt hos sine medrepresentanter, var at han ble valgt som medlem av den delegasjonen som formelt underrettet Christian Frederik om kongevalget».
Og så tok møtene slutt: og deltagerne reiste hjem igjen, eller hvor de nå skulle. Mettes far fortsatte i marinen, men var sikkert hjemme i forbindelse med onner, og efterhvert var ikke Norge involvert i krig lenger så det ble vel stillere.
Mette levet ikke opp. Hun døde allerede 14 april 1817, 15 måneder gammel. Begravelsen[xiv] fant sted 20 april.