Ottelie Christine Elisabeth kom til verden 14 august og ble døpt[i] 4 september 1807, i Vor Frue i Trondhjem. Hun fikk fadrene Mad: Methe ursin; Mad Adalhejde Klingenberg; Frøken [NN]; [NN] Dons; Hr Assesor Mandix; Hr Nicolas Schmidt; og Adjunct Olaus Michael Schmidt.
Foreldrene var Anna Sophie Grundt og kjøpmannen Peter Schmidt junior, han var ett år yngre enn henne. Ved hjelp av en kongelig bevilling datert 4 juli ble de «Copuleret i Huuset» onsdag 25 juli 1804, da vielsen[ii] fant sted.
Anna Sophie var datter av Stads Musicus i Christiania Otto Jacob Grundt og dennes første kone, Anna Christine, som visstnok døde i 1783. Hun skal ha vært datter av en annen stadsmusikant i Christiania, Peter Høeg, som døde i 1795[iii]. Efter Anna Christines bortgang giftet Otto Jacob Grudt seg med Mette Elisabeth Didrichsen fra Trondhjem, datter av Peter Hansen Didrichsen og Maren Dons: disse hadde også sammensatte privatliv[iv].
Peter var av en flensburgsk kjøpmannsslekt, og holdt visstnok gjennom familien kontakter dit lenge. I motsetning til de gamle etablerte familiene av grosserere var han «butikk-kjøpmann», men gjorde det svært godt frem til farens konkurs i 1817, og derefter til han selv måtte melde oppbud i 1826: så måtte livnære seg ved betalt arbeid resten av livet.
I 1801[v] bodde han Strandgaden sammen med sine foreldre, Claus Schmidh og Johanna Bech, samt søskenene Achteheit (20); Olaus (17); Abel (14); Jacob (13); Johanna (6); og en kanskje fjernere slektning, den 22 år gamle handelsbetjenten Johann Schmidt.
Første barn i dette ekteskapet var Johanne Claudine, som kom til verden i Trondhjem 18 oktober 1804 og ble døpt[vi] i Vor Frue 1 November samme år. Da var fadrene Mad F. Schmidt; Mad: Blichenberg; Jomfru Akkerman; Hr Thode; Hr. H Nissen; og Hr Pet: Falch.
Tidspunktet for Johanne Claudines fødsel mer enn antyder at forholdet mellom foreldrene hadde vart lenger og vært nærere enn den offentlige moral egentlig ga plass til – men som var frapperende vanlig, slik det har vært i alle tider.
Neste barn fulgte, denne gangen ble det en gutt. Michael meldte sin ankomst 16 januar og ble døpt[vii] i Vor Frue 14 februar samme år. Som fadren fikke han Mad: C: M: Schmidt; Mad: Mejer; Jomfr: Krampe; Hr. C: Scmidt; Hr. M. Morsin [?]; og Hr [NN].
Michael fikk ikke leve opp – han døde syv måneder gammel og ble begravet[viii] 26 august 1806.
Så var det Ottelie Christine Elisabeths tur.
Et drøyt år senere ble det Michael Ursin, han så dagens lys 28 september 1808 og ble døpt[ix] 30 oktober. For ham valgte foreldrene fadrene Fru Majorinde Michaelsen; Mad: Erlandsen; Jfr. Abel M. Schmidt; Hr [NN] Roll; og Hr Peter Schmidt.
Michael Ursin fulgtes av Fredrik August som ble født 16 juli 1811 og ble døpt[x] en måned senere, 16 august. Ved denne anledningen var fadrene Mad Christian Lorchs; Mad Kajen Kirstine Lorentzen; Jfr Johanne Chirstine Schmidt; [NN] Schier; samt kjøpmennene Johan Schmidt og Lars Grundt.
Fredrik August levet ikke opp. Han døde av en «uangiven Sygdom» bare fire måneder gammel og ble begravet[xi] fra Vor Frue 18 oktober 1811.
Knappe to år senere meldte Peter-Christian Sofus sin ankomst, 25 mai 1813. da han ble døpt[xii] i Vor Frue 22 juni samme år fikk han fadrene «Barnets Forældre»; Koffardi-Kapitain Matthias Erntzhol; og Hustru Inger Sophie Fermann.
Året efter opprant med Kielertraktat og det som fulgte av det: Othilies far var involvert på flere måter, her i fremstillingen fra Norsk Biografisk Leksikon[xiii]:
«De opposisjonelle tendensene i Trondheim kom på ny til syne under Christian Frederiks besøk i februar 1814. Schmidt medvirket nå til en adresse, ført i pennen av by- og rådstueskriver Carl Valentin Falsen, som uttrykte ønsket om at prinsen innkalte deputerte fra alle stender til «en Kongress» for å lage en konstitusjon for Norge. Adressen ble underskrevet av noen av de fremste borgere og embetsmenn, og biskop P. O. Bugge gav den sin moralske støtte. Så vidt vites, var dette første gang kravet om et konstitusjonelt styre ble reist på bredt grunnlag overfor Christian Frederik. Underskriverne våget riktignok ikke å overrekke adressen til prinsen direkte, men via stiftamtmann Trampe hadde han fått lese en avskrift, og hans overraskelse over det dristige utspillet la en klar demper på besøket.
Likevel kan adressen ha hatt avgjørende betydning for prinsens taktikk. Rett etter reisen til Trondheim innkalte han til notabelmøtet på Eidsvoll 16. februar, hvor han lot seg overbevise (av Georg Sverdrup) om å la seg velge til konge av folkets representanter fremfor å innta tronen i kraft av Kongelovens arverett.
Valget av deputerte til Riksforsamlingen fra Trondheim by ble komplisert. De som først ble valgt, nektet å motta valget, og også Schmidt, som var valgmann, motsatte seg å dra til Eidsvoll. Først etter overtalelse fra byens elite lyktes det å få Schmidt og justitiarius Rogert til å la seg velge. Uviljen er nok noe av forklaringen på den tilbakeholdenhet de to trønderne viste under selve Riksforsamlingen, enda Schmidt 18. april ble valgt inn i den viktige finanskomiteen. En tidligere antakelse om at han soknet til unionspartiet, synes imidlertid å være feil. Ved alle viktige avstemninger fulgte han selvstendighetspartiet».
12 Mars 1814 var det imidlertid klart: 27 Trondhjemsmenn skrev under på fullmakten[xiv] til de to valgte: Etatsraad, Justitisarius Rogert; og Grosserer Peter Schmidt junior.
Forsamlingen var ment å møtes på Eidsvold 10 april, så i motsetning til en del andre representanter hadde han rimelig tid til å områ seg før avreisen, som kanskje fant sted helt i begynnelsen av april.
Såsnart den var over, kom vel Petter hjem til Anna Sophia og barna, og gjenopptok sin handels-virksomhet: i sin alminnelighet, og med spesielle varer som kom hans vei: gryter og jernmortere[xv]; risengryn[xvi]; en mild form for inkasso-virksomhet[xvii],[xviii]; er perifert involvert i kjøp og salg av skip på auksjon[xix]; og sikkert mange andre virksomheter og artikler.
I mellomtiden ble det flere barn. Othilies mor nedkom med Josias 28 mars 1815. Gutten ble hjemmedøpt. Dåpen[xx] ble stadfestet i kirken – i Domkirken denne gang, kanskje hadde familien flyttet: men de to er bare noen minutters gange fra hverandre – 16 juni samme år. Fadrene var Md. Ursin; Md. Schmidt; Jfr. Christine Schmidt; Petter Schmidt junior; Kjøbm. Gram; og Jacob Schmidt.
Josias skulle ikke få leve: han døde 23 oktober 1815 og ble begravet[xxi] 27 samme måned.
Otto Jacob – efter Othilies far -fulgte et knapt år senere, han kom til verden 22 februar 1816. Også han ble hjemmedøpt, og fikk dåpen[xxii] bekreftet i Vor Frues Kirke 23 april: så hadde de kanskje holdt seg stille hele tiden.
Og sistemann: datteren Sophie Amalie. Hun ble født 16 september 1818. Dåpen[xxiii] fant sted i Vor Frue 16 november samme år. Fadrene var Fru Grevinde Trampe; Fru Albertina Roll; Jomfru Aletha Bejer; Etatsraad [NN] Knudtzon; [NN] Falsen; og Kjømand N: Nielsen.
Ottilie Elisabeth Christine Schmidt ble konfirmert[xxiv] i Vår Frue Kirke 14 april 1822. Hun er ført opp som den første av åtte piker – medregnet de ti guttene var kullet på 18 ungdommer denne vårsøndagen.
De neste årene levet Ottilie nokså stille i Trondhjem – men hun kan umulig ha unngått å føle den usikkerheten som kom inn i familiens økonomiske liv efter at farfaren gikk konkurs og, enda mer, faren måtte begjære oppbud i 1826. Igjen, med Norsk Biografisk Leksikons ord:
«Krisen etter Napoleonskrigene rammet trondheimskjøpmennene hardt. Schmidts far gikk konkurs 1817, selv var han plaget av kreditorer i mange år og måtte til slutt melde oppbud 1826. En periode prøvde han å starte en skole for handelsmenn i byen, og han utgav også et skrift i den anledning. Men han hadde en stor familie å forsørge, og redningen ble for ham som så mange andre å søke byens betalte administrative stillinger. Han var børskommissær 1833–42 og fra 1840 veier, måler og vraker samt konstituert inspektør ved Trondheims tukthus. Etter storbrannen 1841 ble han medlem av komiteen som skulle lage utkast til ny bygningslov for byen. Han var allment kjent som en raus person, en verdig representant for det gamle borgerskapets dyder og idealer»
Noen år senere giftet Ottilie seg. Brudgommen var Elias Nicolay Ramm, en nesten ti år eldre mann fra Romedal – sønn av Eidsvoldsmannen Eilert Valdemar Preben Ramm og Petronelle Elisabeth Hveberg. Han hadde flere søstre: Petronelle Prebensdatter [Ramm]; Marie Elisabeth Ramm; Helle Alethe Ramm; Mathea Charlotte Ramm; Petronelle Elisabeth Ramm; Lynna Augusta Ramm; Laura Ramm; og Laura Ramm – de var alle sammen Eidsvoldsdøtre og, i dette tilfelle – Eidsvoldssvigerinner.
Ottilie og Nicolay dukket opp i Domkriken i Trondhjem 19 oktober 1831. Forloverne deres var Grosserer Peter Schmidt og Kjøbmand Tøvis Steen. Vielsen[xxv] fant sted 1 oktober 1831, efter kongelig bevilling.
Det ser ikke ut til at Otthilie og Nicolay fikk noen barn. Han ble efterhver brigaderegnskapsfører, og de begge endte opp i Christiania.
Det var der Otthilie døde, bare 43 år gammel, 21 juni 1851. Bosatt i Rådhusgaten ble hun rammet av slag denne dagen, og derefter begravet[xxvi] fra Garnisonskirken 25 juni, bare fire dager senere.
Nicolai sørget for en dødsannonse[xxvii] som stod på trykk 5 juli 1851:
«Fraværende Slægt og Venner underrettes herved om, at min elskede Hustru, Ottilie Elisabeth Ramm, fød Schmidt, blev mig ved Døden berøvet Løverdagen den 21de d. M. i en Alder af henved 44 Aar».