Ane ble døpt[i] – i Værnes kirke – 5 januar 1783. Fadrene var Gaulik Ydsti; Biørn og Malena Ertsgaard; Randi Trojle; og Lisbeth Leeren.
Foreldrene var Mali Gulliksdatter Ydsti og John Pedersen Ertsgård. Dessverre er det ikke lykkes å finne vielsen i kirkebøkene, men bygdeboken forteller at den fant sted 31 oktober 1782. På den annen side, forfatteren av bygdeboken[ii] har undersøkt militære kilder og dermed har man faktisk en beskrivelse av Malis tilkommende, John Pedersen Ertsgård, en militær mann:
«I fripasset hans som er gøymt på Ertsgård, står: «Mandhafte vegtmeister Joen Pedersen Ertsgaard – 40 aar – middelmaadig av statur – 66 Siellandske tomer høy, mørk av haar, proportionert av skuldre og ben, siden 1773 tient ved rgimentet under Hrr obsertslieutenant von Siersteds compagni, udi 18 aar som dragon, corproal, kvartermester og vagtmester og demisjon er ham indvilget formedelst paakommen og tiltagende legemssvaghed og skrøbelighed, saa han ei længer kunde formaae at staae i militæretaten».
Dette er dagsett Frøset i Sparboen ved Trondhjem 30/6 1791 og underskrivi av «bestalter genealmajor av kavalleriet» og sjef for Det Trondhjemske dragonregiment Peter Magnus Bøysen»
Mali må ha vært temmelig synlig gravid da hun giftet seg, og kanskje fant vielsen sted utenfor Stjørdal nettopp av den grunn, siden hun og Joen fikk sitt første barn bare et par måneder senere.
Det skulle bli flere: Neste gang ble det en gutt, Peter: han skulle bli Eidsvoldsmann. Han ble døpt[iii] i Værnes Kirke 22 august 1784 og fikk fadrene Frøken Marla Sejersted; Hr Lieutenant Wessel; Baard Ydsti; Peder Ertzgaard; og Randi Seungaard.
Tre år senere ble det en gutt til. Han fikk navnet Gullich efter morfaren da han ble døpt[iv] 15 april 1787. Som fadre ble valgt Ander Øfstie; Elen og Thomas Ydstie; Sara Kanthem; og Gudlich Ertsgaard.
Siste barn ble en pike, da Elen kom til verden utpå vinteren 1790. Da hun ble døpt[v] 21 februar det året, ble fadrene Jon Graabech; Ole Seungaard; Mali Ydstie; samt Gunile og Ildri Ertzgaard.
Året efter døde Gullik, han var bare smågutt –fire og et halvt år gammel – og ble begravet[vi] 18 juli 1791.
Efter dette ser man ikke større til familien i kildene. Livet gikk nok videre som for bondepiker flest: hus og hjem, dyr, og håndarbeid: strevsomt, men i Anes tilfelle i en familie med rimelig økonomisk og sosial sikkerhet.
Ane burde vært konfirmert i slutten av 1790-årene, men det ser ikke ut til at opptegnelsene om dette er bevart.
I 1801[vii] finner man Ane på Ertsgaard i Værnes sogn, sammen med moren Mali og faren Joen Pedersen – «Bonde og gaardbeboer» – og to av søsknene. De var Peder (17) og Elen (11). Familien hadde fire tjenestefolk – to av dem var nasjonale soldater: Peder Andreasen (22) og Hans Iversen (22). De to andre var tjenestepiker. Den ene var Anne Iversdatter (23), den andre Beret Hansdatter (23).
I 1804, da hun var omkring 21 år gammel, giftet Ane seg. Henne tilkommende var Arnt Arntsen Hell, og som kausjonister hadde de Ole Pedersen Øyen og Joen Hell. Vielsen[viii] fant sted 28 mai 1804.
Disse to bosatte seg på Nordre Hell, som Arnt hadde overtatt fra sin mor i 1799[ix]. De to levet vel som gårdsfolk flest: det dreiet seg om jorden, skogen, dyrene og hjemmet, men, i dette tilfelle, ikke om barn for noen slike fikk de to ikke. I 1810 opprettet Ane og Arnt gjensidig testamente[x].
I 1814 ble det fredstraktat i Kiel, Norge ble avstått, Christian Frederik begynt sin kamp for å oppnå Norges krone, en forsamling av ledende menn i riket rådet ham til å søke en politisk vei til det målet, heller enn å lene seg på arveretten, som kongen dessforuten hadde frasagt seg – og sine efterkommere. Dermed gikk det ut et brev til folket, der man ble bedt om å velge representanter fra amtene, fra kjøpstedene, og fra militære avdelinger.
Anes bror, Peter, ble valgt[xi] som representant til Eidsvold fra Trondhiemske Dragon Corps. Dette regimentet hadde to kompanier, og hver av disse utså to valgmenn som så kom sammen og valgte representanter til Riksforsamlingen. «Adressen» som informerte Christian Frederik om hvem som var valgt er datert Gaarden Brusvert i Skognens Præstegjeld, 9 mars 1814. Og de som skulle reise til Eidsvold var Premeier-Lieutenant Frederik Hartvig von Heidmann og Qvarteer-Mester af Strindenske Compagnie Peter Jonsen Ertzgaard.
Arnt Arntsen Hell i Lunke Sogn var en forholdsvis velstående mann: ved sølvskatten[xii] i 1816 – egentlig et tvungent innskudd av kapital i den nye Norges Bank – ble han ilignet 36 spesiedaler, en betydelig sum penger.
Ane ble enke efter femten års ekteskap da Arnt døde 28 august 1819. Det er ikke funnet noen begravelse, men begivenheten og datoen er oppgitt i bygdeboken[xiii].
Året efter giftet Ane seg på ny. Denne gangen var hennes utvalgte Arnt Ingebretsen Vold, en kar på 25 ½ år. Som kausjonister hadde de Peder Arntsen Vikan og Lars [NN]. Vielsen[xiv] fant sted i kirken 8 juni 1820.
Bygdeboken[xv] har et avsnitt om ham:
«Arnt Ingebretsen Vold (Stjørdal), 27/9 1794, + 9/7 1877. Arnt var i si tid ein kjent mann i heile dalføret. Han dreiv kjøp og sal av trelast, og på denne forretninga tente han godt og samla ein stor midel. Dessutan dreiv han som pantelånar og lånte ut pengar til fast rente. Sjølv om han hadde føremon av verksemda si, var han likevel «beinsam» mot folk som vende seg til han. I ein bekk ute i Gevingåsen bygde han dam og sette opp kvernhus der. Enno kan ein sjå restar av dammen, og eit par kvernsteinar ligg på kvernhusomta. Bekken blir kalla Kvernbekken. Arnt Hell var med i Stjørdalen heradstyr i 1837. Medlem av formannskapet 1842-1846».
Heller ikke i dette ekteskapet fikk Ane noen barn.
Hun levet stille – i hvert fall bedømt ut fra de kildene som har vært tilgjengelig – og stelte med sitt.
Kone Anne Johnsdatter døde på Beitland 24 oktober 1863 og ble begravet[xvi] 31 samme måned.