Overalt hvor Eleonora er nevnt, påståes det at hun var født – eller muligvis døpt – 17 februar 1773, men ingen sier hvor. Hennes far – Peter Jensen Heiberg Fabricius – var på denne tiden sogneprest til Skjervig i Nordland, et sogn i Saltens Prosti som han overtok i 1775[i]. Men det er ikke funnet noe belegg for hennes tilkomst.
Moren var Johanne Margrethe Borchgrevink. Han var opprinnelig fra Hardanger, utdannet først privat, dernest i Bergen, og ble prest i Kjøbenhavn 1755/56 – han ble der i byen noen år. Dernest var han misjonsprest på Skjervøy, så sogneprest i Lenvik fra 1766, i Skjerstad fra 1771, og Prost i Salten fra 1775 før han fikk Ørlandet i 1778 og Støren 1787[ii]. Hun var fra Røros og en del yngre enn ham. De hadde giftet[iii] seg hjemme i huset hos henne på Røros 17 juni 1767.
Første barn av dette ekteskapet kom til verden året efter. «Dom. 3. p. Pasca blev min Lille Datter døbt[iv], nom. Malena Brun». Fadrene var Proustind: Irgens; Madme Tønder; Alit Tønder; Prousten Irgens; og Peder Borchgrevink.
Tre år senere ble det nok en pike. Cecilie Cathrine ble døpt[v] i Lenvik 1 søndag efter påske – 7 april[vi] – 1771. Fadrene hennes var Prousten Irgens; Jørgen Henrichs; Anne Margrete Irgens; Jomfr. Schiørter; og Margrete Hanis.
Efter Eleonore fulgte en gutt. Nå var familien flyttet med skiftet av kall, og kommet til Skjerstad. Det må være Eleonores lillebror som er ført inn i kirkeboken mellom 23 og 24 søndag efter trefoldighet med ordene «døbt[vii] = mit Fabricii B: No Jens» og fadrene Jon Olsen Misvær; Søren Jacobsen Lebsæt; Klokkeren; Lisbet Hansdatter Lebsæt; og Marit Christensdatter Misvær.
Enda fire år skulle gå frem til siste barn, også det en gutt. Leonhard Christian ble døpt[viii] på Ørland 27 september 1780. Fadrene var Commerceraad Holtermand; Frue Cancellie R: Holtermans; Frue Justicie-Raad Angell; Cancellie-R: Holtermann; og Jørgen [NN].
Jomfru Leonore Christiana ble konfirmert[ix] i Støren 18 april 1789. Hun er først opp første av 17 piker, sammen med 17 gutter var de 34 ungdommer for presten denne høsten.
Ulike indekser antyder at Eleonoras mor døde omkring 1790, uten at det er funnet belegg for det – mens faren sikkert ble begravet[x] 3 februar 1790, 59 år gammel.
Hva hun så foretok seg, Eleonore, er ikke kjent: men 18 september giftet hun seg i Trondhjem med Christian Middelfart, lærer og Conrector ved Cathedralskolen i Trondhjem. De ble viet[xi] i «Huuset», uten at der klart hvor der var. På et eller annet vis kom hun til Trondhjem, der man finner henne ti år senere.
I 1801[xii] finner man Eleonora Christina sammen med mannen i Munkegaten, hus nummer 25 i 6 rode, i Trondhjem. Han er notert som «Lærer ved latins skoelen». mDe har en tjenestepike, Magrethe Hansdatter, som er 22 år gammel. De er leieboere: husverten er muligvis Johan Frid Holst, «Magister og vice lector paa tronhiems latin skole» – men det kan jo hende han også leiet. Holst bodde sammen med sin 25 år gamle kone, Lette Elisabeth Lassen – siden den eldste datteren var seks, må hun har giftet seg omkring 19-års alder, da mannen var 49. De hadde tre andre døtre, en sønn, en bror av Lette som var 16 og studerte teologi, og fem tjenestefolk.
Eleonora og mannen hadde selv leieboere: 13-åringen Rasmus Bull som studerte teologi og 26 år gamle Sigvard Koefoed, som var lære på latinskolen, han også.
Første barn var en gutt: Peter Albert. Han kom til verden 6 oktober 1801 og ble døpt[xiii] i Domkirken 3 desember samme år. Fadrene var Frue Finne; Mad: Møllman [?] Lysholm; Henriette Lysholm; Etatsraad Angell; Statshauptmand Lysholm; og Leonhard Fabritius.
Året efter ble Eleonoras mann utnevnt til sogneprest i Beitstad, og to år senere, Prost i Vestre Innherred[xiv]. Familien var vel i godt etablert på Beitstad da neste barn, sønnen Johan Christian Friderich, kom til verden der. Det skjedde 6 juni 1803, med dåp[xv] 7 juli. Fadrene ble ikke notert.
Fire år senere, samme sted, 1 mai 1807. Johanna Margaretha ble døpt[xvi] 14 juni -men heller ikke denne gangen er fadrene notert.
Noen flere barn synes det ikke å ha blitt.
En av sakene som Eleonoras mann, Prosten Christian, var opptatt av var få til en fast skole i bygden. I den forbindelse måtte han nok arbeide nært sammen med Sivert Bratland, læreren, og tydeligvis har det vært et forhold noen ganger preget av spenning[xvii]:
«Den drivende krafta for å få fastslolen i gang var presten i bygda, prost Midelfart, ein lærd humanist, skolemann og opplysningsvenn. Det er ikke funne noe som tyder på at samrbeidet millom presten og læreren ikke var det beste, og det var uten tvil Midelfart som sørga for at Bratberg ble valgt til utsending til Eidsvoll sammen med seg i 1814. Etter tradisjonen ble forholdet mellom dem nokså kjølig under oppholdet på Eidsvoll og under den lange kjøreturen heim».
Midelfart – og sikkert Eleonore med ham – hadde et godt rykte, biskopen Bugge visiterte Beitstad i 1809 skrev han efterpå[xviii]: «Ungdommen var ypperlig og alt i bedste Stand. Dette Præstegield udmærker sig frem for alle andre».
Hvordan Eleonore og manne hadde det rent økonomisk – en prost led vel neppe noen synderlig nød – kan kanskje måles ved at Christian i 1812 bidro med 200 riksdaler til en innsamling for etableringen av et universitet i Norge[xix]. Det var ti ganger så mye som nest største bidragsyter i Beitstad, og tyve ganger hva klokkeren samme sted syntes var naturlig.
Hvordan det var eller ikke var, det ble Kielertraktat og løsrivelse fra Danmark, og Christian Frederik kalte inn rikets ledende menn til Notabelmøtet på Eidsvold, og der ble det enighet om å avholde en riksforsamling som skulle anta en ny regjeringsform for landet. Et brev gikk ut 19 februar der det står, blant annet «Af Nationen valgte, oplyste Mænd skal samles den 10de April førstkommende udi Eidsvold i Akershus Amt, for at antage en Regjeringsform, som fuldkommen og for bestandig kan betrygge Folkets Frihed og Statens Tarv» og at militære enheter også skulle velge sine representanter.
I Beitstaden ble det avhold valg hjemme hos Midelfarts på Prestegården 11 mars, og Midelfart og lærer Bratsberg ble valgt som bygdens stemmeberettigede. I den egenskap møtte de til valgting på gården Brusvert i Skogns Prestegjeld 25 mars, og der ble valgt tre representanter fra Nordre Trondhjems Amt[xx]:
-
Sognepræsten for Bedstadens Præstegjeld, Provst Midelfart;
-
Sognepræsten for Størdalens Præstegjeld og Ridder af Dannebrog Hejerdahl, og
-
Gaardmand Sivert Bratberg
Forsamlingen skulle møtes på Eidsvold 10 april, påskedagen, 1814, så Eleonores mann kan kanp ha hatt tid til å reise hjemom før han måtte sette av sted sydover: fra Skogn til Beitstad brukte man nok det meste av en dag; fra Beitstad til Eidsvold sikkert et sted mellom en og to uker. Dermed har vel Christian Midelfart tatt avskjed – kanskje sammen med kollegaen Sivert Bratsberg – helt i slutten av mars eller begynnelsen av april.
På Eidsvold var ikke Midelfart en som gjorde altformye vesen av seg, men deltok i noen debatter. Wergeland[xxi] karakteriserer ham slik: «Provst Midelfart. En flink, liberalttenkende Geistlig af Falsens politiske Tro» – han stemte med selvstendighetspartiet. «På Eidsvold talte han mot jødeparagrafen og gikk også inn for at dansker fortsatt skulle ha tilgang til norske embeter. Han gikk inn for at kirken skulle beholde sitt gods og verdier, men at avkastningen av disse i stor grad skulle tilfalle skolesaken[xxii]».
Hjemme igjen – han kan vel ha dukket opp rund begynnelsen av juni – gikk han tilbake til sin gjerning som sogneprest i Beitstad, men senere på året ble han utnevnt til sogneprest i Skogn, så da ble Eleonore å pakke og flytte påny.
Visstnok kom de først til gården Solberg noen kilometer nordvest for Steinkjer, men flyttet året efter til prestegården ved Alstadhaug kirke – ikke å forveksle med Alstahaug, der Peter Dass var prest.
I 1816 var det sølvskattens år, og Eleonore og mannen – i hans navn – måtte betale inn 30 spesiedaler i aksjekapital til den ny Norges Bank: det er senere føyet til at aksjebrevet er overført til enken[xxiii].
Utover dette levet ekteparet Eleonora Christina og Hans Christian Ulrik et nokså stille liv som ikke satte særlig spor efter seg i kildene.
Eleonora ble enke da Hans Christian Uldrich Midelfart døde 1 desember 1823. Han ble 51 år og tre måneder gammel. Begravelsen[xxiv] fant sted 16 samme måned.
Eleonora sørget for at dødsfallet ble bekjentgjort i tidens medier[xxv]:
Eleonoras yngre søster Cecilia ble enke året efter: hennes mann Kjøbmand Johan Carl Andresen døde i Drøbak 12 august 1824[xxvi].
Efter at Christian gikk bort flyttet Eleonore til enkesetet Skjerve i Skogn: det var der hun døde 16 juni 1826. Hun ble begravet[xxvii] sankthansdagen samme år, 24 juni.