I 1784, nærmere bestemt 11 juli og i Bøe Kirke – den som ble byttet ut i 1868 – ble Elisabeth Christine døpt[i]. Fadrene hennes ble Østen Ellingsen; Ingeborg Olsdatter Handal, Anders Endresen; Ingeborg Guttormsdatter Lonebotnen; og Mari Hermandsdatter Indre Bøe.
Foreldrene var Martha Marie Middelfart og Hans Henrich Holck – de hadde giftet seg omkring 1770 – men noen vielse er ikke funnet – hverken i Åfjord eller i Hyllestad, der han holdt til: de kan jo gjerne ha giftet seg et helt annet sted. Og i Hyllestad, der kun den kronologiske listen er bevart for denne perioden, registrerte man i en god del tilfeller bare antall vielser på en bestemt dag – uten navns nevnelse.
Faren var offiser, og Ovenstad[ii] har litt å fortelle om ham:
«Holck, Hans Henrich Hornemann von, – F. 2/6 (2/7) 1735 i Norge. – Sønn av obl. Ole (Oluf) Holck og Ellen Jensdatter Rosendahl. – Kom i tjenesten ca. 1751 og var kom.sersj. da han 9/3 blev fenr. ref. ved 1. Bergenh. nasj. inf.regt. – Sek.lnt. ref. 15/10 1760. Virk. fenr. ved Vigske komp. 4/3 1761, men han blev allerede 18 s. m. virk. sek. lnt. ved regt.ets Søndmørske landv.komp. – Pr.lnt.s kar. 26/5 1762. – Kpt. og chef for samme komp. 27/4 1763. – Landv.ets organisasjon blev imidlertid sløifet fra 5/7 1763, og H. blev fra 1/5 1765 satt på vartpenger, 120 rdl. årl. – Bodde da i Eivindvik. Kpt. ved 3. Trondhj. nasj. inf.regt. og chef for Biørnørske komp. 1/1 1766. – Dette regt. blev nedlagt fra 1/7 1766, og H. blev da atter utsatt på vartpenger, 175 rdl. årlig. – Ved den nye hærordning fra 1/5 1769 blev han atter ansatt, nu som chef for Vestre Ytre Sognske komp. fra s. d. – avskjed fra 1/4 1786 med 200 rdl. årl. pens. – Bodde i juni 1801 på gården Lervig i Ytre Sogn. Død 19/8 1809. – Gift: Fikk 30/8 1769 tillatelse til ekteskap med Marthe Margrethe Midelfart Tostrup, f. 26/6 (20/6) 1748».
Paret slo seg ned, kanskje, på gården Leirvik i Hyllestad i Sogn, som Holck hadde overtatt fra sin far i 1768. Faren hadde kjøpt stedet for 30 riksdaler i 1745, efter en stor brann, og satt opp nye hus. Bygdeboken[iii] forteller videre:
«I 1769 var det komne andre hus på garden. Det grommaste var våningshuset medi storstove og to soverom til. Dessutan daglegstove og kjøkken med avdelt spiskammers. Dei to stovene hadde jarnomnar. På loftet var ei lita ark og eit panelt, lite kammers. Huset hadde tydeligvis vore dårlig vedlikehalde, då det var «brøstfeldigt» og øvre del av veggane trong utskifting. Huset var taksert til 100 riksdalar. Dette var ei tid med minimal prisstigning, så verdien på våningshuset jamført med verdien på gården 24 år før seier sitt!»
Første barn – av mange – var en pike, Ellen Marie, som kom til verden i 1771. Hun ble døpt[iv] i Gulen 7 juni det året og fikk da fadrene Hendrich Hegebøe; Ole Braasta; Hans Corporal; Mari Bøe; og Magnilde Aas.
Tidlig om høsten året efter så Nille Susanne dagens lys og ble døpt[v] 12 september. Fadrene hennes var Mons Has; Peder og Hans Bøe; Lasse Tveiten; og [NN].
Den første gutten skulle gjør det godt i livet – han ble Eidsvoldsmann. Ole Elias meldte sin ankomst ved nyttårstider og ble døpt[vi] 21 januar 1774. Fadrene var Hr Lieutenant Værgeland; Sergeant Claus Brekke; Lasse Risnæs; Jomfrue [NN]; og Halfri Nessie.
Så var det altså Elisabeth Marie og efter henne Andreas Vessel, som ble født forsommeren 1777 og døpt[vii] 5 juni. Ved denne anledningen valgte foreldrene Østen Nessie; Ole og Anders Brennedal; Martha Jørgensdatter; samt Brithe Olsdatter Brennisdal.
Svend Fridrick Christian ble døpt[viii] 21 januar 1781. Fadrene – eller for å bruke ordet i den kronologiske listen[ix], «Daabsvidnerne» – var Hans Iversen Aas; Claus Hermansen Leervigen; Jens Mogensen Leervigen; Sigri Mogensdatter Heggebøe; og Hans Thomasdatter Aas.
Fjerde datter, Christine Chatarina, ble døpt[x] 21 november 1782, i nærvær av Claus Phlaksen; Johannes Johannesen; Magnilde Johannesdatter; og Brite Gullaksdatter Yttre Oppdal.
Jomfru Christine Chatarina Holck døde bare ett år og tre uker gammel, og ble begravet[xi] i begynnelsen av desember 1783.
Så var det Elisabeth Christines tur.
Det skulle bli én pike og tre gutter til. Piken kom først; da hun ble døpt[xii] 16 juli 1786 fik hun navnet Henriette Margrete og fadrene Ole taraldsen Braasta; Mons Lassesen Aas; Magnilde Monsdatter Eilef Aslaksen Handalen; og Aase Monsdatter Handalen.
En av guttene skulle få navn efter faren, Hans. Hans Hornemann ble døpt[xiii] i Leervigen 14 desember 1787. Fadrene var Hermund Iversen; Hermund Joensen; Lucie Lassesdatter Brekke; Anna Torkildsdatter Brekke; Endre Rognaldsen Mittakle; og Hermund Olsen Briskedal.
Den fremtidige generalmajoren, Knud Kraft, ble døpt[xiv] 12 juli 1789. Dåpsvitnene var Jomfrue Ellen Dorthea Holck; Jomfrue Nille Susanna Holck; Anders Simonsen yttre Bøe; Ole Olsen yttre Bøe; og Christian Mathiessen Leervigen.
Og så, helt til slutt, Jacob Elias kom til verden godt utpå høsten 1790 og ble døpt[xv] 21 november det året. Marthas minstemanns fadre ble Einer Johannesen yttre Bøe; Lisbeth Hansdatter yttre Bøe; Eli Lassesdatter yttre Bøe; Hermund Hansen Ruskedal; Anna Monsdatter Ruskedal; og Lasse Larsen Braastad.
Elisabeth Christine ble konfirmert[xvi] i Bøe Kirke i 1800; hun er ført opp som den første av tre piker som, sammen med like mange gutter, utgjorde et lite kull på seks ungdommer denne søndagen.
I 1801[xvii], ved folketellingen, finner man Elisabeth Christine hos foreldrene på prestegården i Leervigen. Faren hennes, Hans Henriktte Horneman Holk, «Lever af pension og gaarde brug». Sammen med dem finner man barna Elen Dortia (31); Nille Susannaus (30); Ole Elias (28) som er blitt løytnant; Henrike Margrete (16); Hans Hornemann (15); Knud Kraft (13); og Jacob Elias (12). Om de barna som ikke er med er fraværende, eller ikke lenger lever, er ikke kjent.
De hadde fire tjenestefolk, to menn og to kvinner: Mathias Pedersen (25); Anders Olsen (23); Pernille Rasmusdatter (24); og Martha Endresdatter.
Efter folketellingen forsvinner Elisabeth Christine i noen år. Men det ble efterhvert 1814, det var Kielerfred, det var notabelmøte og Christian Frederik lot seg overtale til å søke en politisk vei til tronen, heller enn å bygge på arveretten – som kongen under alle omstendigheter hadde frasagt seg og sine efterfølgere. Dermed ble det innkalt til en forsamling som skulle gi Norge en ny styreform, og som skulle møtes på Eidsvold 10 april 1814.
Kjøpstedene, amtene, og militære avdelinger skulle alle ha sine folk i den forsamlingen, og de skulle ikke utpekes, men velges av de stemmeberettigede.
Offiserer og mannskaper i de to bataljonene i Bergenhusiske Infanteriregiment utpekte valgmenn som kom sammen på gården Hæli i Spydeberg, nord i Smålenene, 31 mars og der valgte[xviii] sine representanter: Capitain og tjenesteforrettende Major ved 1ste Feldt-Batallion, Ole Elias von Holck; og Musketeer ved 2den Feldt-Batallion, Niels Johannesen Loftesnæs.
Det vil si: det var ikke helt endefremt, sies[xix] det:
«Då Bergenhusiske infanteriregiment skulle velje sine to representantar til riksforsamlinga, oppstod komplikasjonar. Uavhengig av kvarandre valde både depotbataljonen som låg i Bergen, og dei to feltbataljonane i Østfold kvar sine representantar. Oberstløytnant Otto Synnestvedt og landvernsoldat Sjur Horvig vart valde frå depotbataljonen og reiste til Eidsvoll. Her vart det «efter høyere Ordre trukket Lod» om kven som skulle representere regimentet, og loddtrekkinga fekk det utfallet at Holck og Loftesnæs frå feltbataljonane vart eidsvollsmenn».
Uansett, Ole Elias Holck ble altså medlem av Riksforsamlingen, og om hans innsats der kan man finne noe i Norsk Biografisk Leksikon[xx]:
«Under forhandlingene var han en av de første som talte for full uavhengighet. 16. april diskuterte man statsformen, og prinsippet om at Norge skulle være et innskrenket og arvelig monarki ble knesatt. Holck foreslo at regentens tittel skulle være ‘konge’, noe som innebar full selvstendighet og dermed satte en bom for unionspartiets bestrebelser på å skape en union med Sverige. Forslaget vakte heftig debatt, men Holcks syn vant frem. Han deltok også senere i debattene som forsvarer av selvstendigheten og gikk f.eks. inn for å bevare odelsretten, som han så som en viktig del av den nasjonale struktur i Norge.
Sommeren 1814 var Holck stasjonert i Østfold og deltok i den kortvarige krigen mot Sverige. Han kom ikke i kamp, og de stadige ordrene om tilbaketrekning irriterte ham. Han innså at kampen for Norges selvstendighet var tapt og uttalte til sin kollega fra Eidsvoll, Peter Motzfeldt, at nå måtte man redde hva som reddes kunne. Holck mente at unionen med Sverige ble inngått på betingelser som ikke trådte Norges ære for nær, og han var senere fornøyd med unionen».
Wergeland[xxi] hadde dette å si om ham: «En klippefast, varmhjertet Patriot. Besad adskillige selvlærte, især historiske, Kundskaber».
Riksforsamlingen tok slutt 20 mai 1814, men han kom nok ikke hjem med en gang – det var krig med Sverige i emning, og han trengtes i armeen.
Med unntak av en barnedåp[xxii], der hun er fadder for sin søster Nilles barn, er neste gang Elisebath Christine kommer til syne i forbindelse med folketellingen for Lavik i 1815[xxiii]. Da var faren død, og huset overtatt av moren, enkefru Marthe M: M: Sal: Holck som nå er blitt 67 år gammel. Der i huset finner man også broren, Capitain Knud Kraft Holck; og søsteren Henriche Margrethe som efter hvert er 29. Selv er Elisabeth Christine 31. Og så avrundes familien med lillebroren Jacob Elias, som er 24 men kun omtales som «børn». Familien har det nok romslig, økonomisk, eller later som – de holder seg med fire tjenere og to inderster.
Fire år senere var Elisabeth Christine fadder[xxiv] for nevøen Hans Henrich Hornemann, sønn av broren Ole Elias og konen Karen Sophie – og igjen, året efter, for niesen Christine Finde[xxv].
Elisabeth Christine giftet seg visst aldri, og i 1837 døde hun. Hun gikk bort 24 mai det året og ble begravet[xxvi] 1 juni. Hun ble 53 år gammel.