29b Anna Lykke Pedersdatter Wulf

Anna ble døpt[i] i Nes i Akershus 30 august 1764. Fadrene var Siri, Anna og Aslag Brustad; og Gunner Dorte Aarøen.

Foreldrene var Peder Lykke Wulf og Ingeborg Dorthea Binderup – hvornår de hadde giftet seg er ikke kjent. Hun var datter av en tidligere sogneprest til Nes, Anders Binderup, som var i kallet fra 13 mars 1733 til 30 april 1751[ii].

Faren var knyttet til det militære og er, kort, omtalt av Ovenstad[iii]:

En bygdebok[iv] for Nes kan fortelle litt mer. I første omgang introduseres Wulf som den som gikk til handling i forbindelse med en falsmynter-sak. Den som stod for falskmynteriet var en Frederik Hammond[v], en dansk tidligere offiser som hadde kjøpt gården Esvald i Nes i 1753, og satt i gang en hel rekke industrivikrsomheteer. Da lønnsomheten ikke ble som man hadde hatt forhåpning om søkte han statsstøtte, og da det ikke ble nok, begynte han å trykke pengesedler selv, sammen med en svensk kompis.

Peder Wulfs og Ingeborgs datter, Annas storesøster, Catarina Dorothea ble døpt[vi] 26 juli 1758. Fadrene var Sergeant [NN] Kiøstad; Niels og Mikel Henvig; samt Bodil og Berte Herøya [?].

Ifølge bygdeboken skal altså neste barn ha vært Andrea Christina i 1759, men den dåpen er ikke funnet. Året efter, derimot, finner man Frideric Christian som ble døpt[vii] i Nes Kirke 15 oktober 1760. Fadrene var Halvor Holter; Lars Iversen Esvald; Gunder Aarøe; Mad: Sal Brodrups; og Mad: Else Hofgaard.

To år senere ble det tvillinger: Andreas Bindrup og Maren Wendelbo. De ble døpt[viii] 31 oktober 1762.

Andreas fikk fadrene[ix] Nils Monrad; Stud. Leo Aquila Bindrup; Jomfru Petronelle Lemmich; og Jomfru Inger Helvig Binderup.

For Maren valgte foreldrene fadrene[x] Mad. Colligne, ne Fangøe; J. Dorthe Maria Liungh; J. Friderica Louise Binderup; Msr. Hening Mygin, [NN] i Ullensag.; og Sr Andreas Madsen Colling.

Og så, den siste av de som ble født på Esvald, Annas lillesøster Paulina Christina. Hun ble døpt[xi] i Fenstad Kirke 19 søndag efter trefoldighet – 17 oktober[xii] – 1765. Denne gangen ble fadrene Mad: Maren H: Binderups; Laurentia Binderup; Tron Jonsrud; Hagen Strøm; og Gunder Ovold.

Flere barn er ikke funnet, om man ikke teller Peter, som Ovenstad[xiii] nevner som en mulig sønn av Peder Lyche.  I så tilfelle skal han være født 23 desember 1775 – men hvor er ikke kjent.

Og med det forsvinner Anna og resten av familien av syne i mange år, men dukker opp igjen i folketellingen i 1801[xiv]. Det året finner man henne hos en ugift tante, Andrea Bindrup, som var 48 år gammel og bodde i gård nummer 297 i Vestre Qvarteer[xv] i Christiania. Hun «Lever af 36 rd. pension» Ane Løche Wulf er nå 32 år gammel og ugift. Sammen med henne, hos den samme tanten, finner man «Lieut. ved artelleriet», 26 år gamle Peder Løche Wulf – noe som altså bekrefter gutten fra 1775. Og den uunngåelige tjenestepiken – i dette tilfelle 30 år gamle Anne Marie Gabrielsdatter.

Og efter dette blir Anna like anonym igjen – inntil hun igjen dukker opp i kildene i forbindelse med at hun gifter seg.

Det skjedde da Anna var omkring 47 år gammel. Hennes tilkommende var Christopher Frimann Omsen, en bergenser som virket som jurist i Christiania. Han hadde tidligere vært gift med Marichen Paasche Schioldager, en trondhjemspike som døde 42 år gammel og ble begravet 9 januar 1809. Paret hadde ikke noen barn.

Dansk Biografisk Lexicon[xvi] har dette å fortelle om ham:

Hvordan de to møttes er ikke kjent – men en enkemann av borgerlig soliditet var vel ikke fremmed for å gifte seg med en dame av samme bakgrunn, men uten noen kostbare slektninger. De ble – efter sigende[xvii] – viet i Domkirken i Christiania 11 november 1811.

Noen få år senere opprant 1814, det ble Kielerfred, det ble notabel-møte der Chritian Frederik ble overtalt til å søke en annen vei til tronen enn gjennom arveretten, og han sendt ut et brev til folket om å utse representanter til en forsamling som skulle Norge en ny styreform, og som skulle møtes på Eidsvold 10 april dette året.

I Vor Frelsers og Aggershus Slots menigheter møttes de stemmeberettigede snar efter brevet – hvor er ikke kjent – og utpekte[xviii] professor Georg Sverdrup og Told-Procureur Christopher Friemann Omsen som sine valgmenn.

Valgmennene fra Christiania kom sammen og valgte[xix] de samme personene som sine representanter til riksforsamlingen.

Dermed måtte Omsen begynne å forberede seg til å reise til Eidsvold: selv å den tiden inne rekkevidde på en halv dag, så han trengte ikke reise før 9 april, hvis han skulle nå frem til åpningen neste dag.

Omsen gjorde en nokså fremtredende figur på Eidsvold, og spesielt gjennom sin motstand mot Eidsvoldgarantien – men også i forbindelse med kongemakten, embedsmenns valgbarhet, og andre saker[xx].

Wergeland[xxi] hadde denne karakteristikken av Omsen:

Efter at riksforsamlingen var over, bega Omsen politikken:

1814 ble han utnevnt til høyesterettsadvokat og var dessuten med på å utarbeide instruksen for den nye Høyesterett, hvor han ble assessor 1815. Her markerte han seg med flere særstandpunkter. 1816 nektet han å være med på rettens protest mot at regjeringen behandlet den som “subordinert” myndighet. Da redaktøren i Det Norske Nationalblad, Hans Anton Hielm, 1822 ble dømt til fengsel for en nedsettende bemerkning om kong Karl 2, stemte Omsen som den eneste for frifinnelse med henvisning til Grunnlovens paragraf om trykkefrihet.

Til Stortinget 1815–16 ble Omsen valgt som suppleant, og som høyesterettsassessor tjenestegjorde han i riksrettssakene mot grev Wedel 1821–22 og Jonas Collett 1827. Ellers tok han ikke mer del i det politiske liv, men han var statsrevisor 1818–24. Frederik Meltzer har beskrevet ham som “meget smudsig i sit ytre, uden Tænder, bestandig med Piben i Mund og med et slet Organ”.

Hvordan Anna Lykke håndterte livet med denne figuren er ikke kjent, men hun ble nok med da han 1826 kjøpte Nedre Blindern gård i Aker. Uansett – de ble ikke boende sammen er så lenge, for Omsen døde 25 april 1829.

Christopher Frimann Omsen, Assesor i Høiesteret, døde 67 år gammel den 25 april 1829. Han «boede i Agger Sogn, men jordedes i Vor Frelsers Kirkes Kirkegaard med Samtykke fra Aggers Sognepræst». Begravelse[xxii] fant sted 4 mai.

Anne  annonserte dødsfallet i avisen[xxiii]:

En drøy måned senere offentliggjorde[xxiv] noen andre, anonymt, en hyllest:

 

En  annen istemte[xxv], ti dager senere:

 

«Indrykkelser mod Betaling.

For Anne ble det å rydde opp i mannens affærer – store så vel som små: i en annonse[xxvi] tre uker begravelsen kan man lese:

Og tre uker efter det, i forbindelse med bo-oppgjøret[xxvii]:

Året efter, i 1830, var hun begynt å håndtere eiendommen[xxviii]:

 

Det var kanskje ikke så stor efterspørsel, for Anne rykket inn enda en annonse[xxix] omkring seks uker senere; tonen er kanskje en anelse mer selvsikker:

Sensommeren 1831 svarte Anne positivt – med en halv tønne bygg – på en innsamlingsaksjon i forbindelse med vanskeligheter i innlandet:

Området som beskrives er like syd for der hun selv var vokst opp. Rundt 100 givere, ble det rapportert i Statsborgeren[xxx]; Fru sal. Omsen er den enest navngitte kvinnen på listen. De andr kvinnene var «10 uformuende Damer» som, motivert av «At komme sine trængende og nødlidende Brødre og Søstre til Hjælp, er en af Menneskets første Pligter», hadde samlet sammen to spesiedaler i kontanter.

Omkring samtidig fortsatte strevet[xxxi] med å leie ut Marienlyst:

Nødhjelpen til Høland var ikke Annes eneste veldedige intersse, han var også giver til Eugenias Stiftelse – «Opdragelses- og Undervisningsanstalt for fattige Pigebørn af Borger- og Almueklassen[xxxii]» – til hvilken hun i 1832 bidro med tre tønner poteter[xxxiii].

I september 1833 ble det holdt auksjon[xxxiv] over løsøre fra boet efter Mad: Sperring, den skulle foregå på Nedre Blindern – kanskje var madamen leieboer her. Uansett, så solgte Anne en del ting samtidig:

Samme år ga hun til Eugenias Stiftelse 1 tønne rug og en tønne poteter[xxxv].

Å være eiendomsbesitter var ikke noen dans på roser for noen – heller ikke for Anne, som kom opp i en kjedelig sak med en av sine leietagere, og som ble endelig avjort – i hennes favør – ved en Høyesterettsdom[xxxvi] høsten 1834:

 

Dermed var Anne fri til å disponere løkken som hun ville, og allerede måneden efter ble den avertert[xxxvii] til leie:

Samme år fikk Eugenias Stiftelse tre tønner poteter[xxxviii]. Og i 1835, det samme[xxxix].

Afdøde Høiesteretsassessor Omsens Hustru, Anne Løkke, født Wullf, døde 72 år gammel av alderdom på gåren Blindern, 19 mars 1836. Hun ble begravet[xl] fra Vor Frelsers kirke 25 samme måned.

Søsknene hennes rykket inn på Blindern, og i avisen[xli]: