Anna Cecilie ble født 22 februar 1780 og vokste opp i Finland, i Uleåborg – den største byen i Österbotten. En folketelling, antagelig tatt opp i 1800[i], forteller at hun var datter Handelsman Joseph Jervell og Fru Valborg Koffren: han sies å være død 20 mai 1800, hun 6 juli 1799. Ved siden av Anna Cecilie hadde de barna Johan; Margaretha; og Jacob – født i henholdsvis 1772, 1774, og 1782. Johan og Margaretha er oppgitt som flyttet til Norge i 1799, de to andre i 1798.
Familien opptrer også i en annen folketelling, hvis dato ikke er klar, med faren under navnet Joseph Järveli og konen Walborg, og barna Johan, Margaretha, og Anna Cecilia: her synes Jacob og – kanskje – Anna Cecilie å være blant tjenestefolket.
En index[ii] forteller om flere søsken: Johan (f 1772); Valborg (f 1774); Christina Elisabeth (f 1775); Birgitte Christianne og Josepha Marie (begge f 1779); Jacob (f 1782); Samuel Wilhelm (1784); Gustav (f 1785); Susanne (f 1786).
På den annen side, sies familien å ha kommet til Norge og Molde efter at et av Josephs skip kom inn til Molde under en høststorm, og at han bestemte seg for å ta opphold der[iii] – kanskje giftet han seg med enken Anna Louise Maini.
Anne Cecilie giftet seg da hun var midt i tyve-årene. Hennes – eller noen andres – utkårede var Konstitueret Byfoged Frideric Motzfeldt. Som sponsorer – forlovere – hadde de Hr Jervell og Hr Allæn. Vielsen[iv] fant sted i Molde 5 desember 1806.
Første barn var en pike, Josephine, som ble født tidlig i 1809 og døpt[v] i Bolsøy Kirke – den gamle, på Bolsøy, 29 mars samme år. Som fadre fikk hun Mad Anna H: Fane [?]; Mad M: Dahl; Frøken Koren; Fr Foged Colm [?]; og Hr Gelmuyden med Hustru. Barnemorens navn er skreve «Zizilia».
Josephines søster Ida Sophie Catharina kom til verden 16 mars 1810. Da hun ble døpt[vi] 29 mai var fadrene Amtmand Sommerfeldt; Assessor Leth; Petter Møller; Madme Ellen Møller; Madme Lovisa Møller; og Jomfru Ingeborg [NN]. Også denne gangen er morens navn skrevet Zizilia.
Året efter var det Walborg Margarethas tur. Hun ble døpt[vii] 31 januar 1812. Fadrene hennes var Madme Leth; Madm. Abelseth; Jomfrue Wedege; Hr Major v: Darre; Hr Hospitalsforstander Øvre; og Hr Lauritz Møller.
Drøyt to år senere var det Fridericha Engmann som så dagens lys. Det skjedde 16 juli 1813. Pikebarnet ble døpt[viii] 3 september samme år, og da var fadrene Madme Mette Prydz [?]; Madme Klingenberg; Jomfru Else Dahl; Hr [NN]; Hr Georg [?] Berg; og Hr Petter Gjørvell.
Det gikk noen år frem til fjerde barn, og i mellomtiden opprant 1814: et merkelig år for Norge, med Kielertraktet første halvdel i januar, Norges avståelse, Christian Frederiks amisjon om å oppnå Norges krone, notabelmøtets suksess med å overtale ham til å søke en politisk vei til målet, heller enn å bygge på arveretten, som kongen likevel hadde frasagt seg – og sine efterkommere. Dermed ble det utstedt et åpen brev til folket, med oppfordring om at det skulle velges representanter fra militære avdelinger, amtene, og kjøpstedene til en forsamling som skule gi Norge en ny styreform, og som skulle møtes på Eidsvold 10 april samme år.
I Molde møttes «Molde Byes Embedsmænd, Menighedmænd, tilligemed dets Præst» 11 mars 1814 og valgte[ix] Anna Cecilias mann, Frederik Motzfeldt, som byens representant til Eidsvoldsforsamlingen.
Molde var også sete for amtmannen over Romsdal, Hilmar Meincke Krohg, som et par uker senere ble foreslått som representant for amtet:
Valgmennene fra hele Romsdals Amt møttes i Molde 30 mars 1814. I skrivelsen[x] til Christian Frederik, efter møtet, gjorde de det helt klart hvor de stod: «Saasnart Norges Afstaaelse til Sverrigs Konge ved den i Kiel den 14de Januar sidstleden imellem Danmark og Sverrig afsluttede Freds-Tractat var bleven bekjendt i Romsdals Amt, gjenlød her overalt: nei, Svenske ville vi ikke blive; imod fremmed Vold vilde vi vide at forsvare os».
På samme møte stemte man over hvem som skulle representere amtet på Eidsvold, og landet i første omgang på Amtmannen, Ridder Krog; og Prosten, Ridder Baade.
Om Byfogden og Amtmannen reiste sammen til Eidsvold er ikke kjent – men det ville vel ikke være unaturlig å tenke seg den muligheten. I så tilfelle må de ha lagt i vei, avstanden er borti 50 mil på moderne veier, i begynnelsen av april på seneste – tidligere for å være på den sikre siden. Så Anna Cecilie var nok alene med barna fra slutten av mars eller der omkring.
Dermed hadde Molde i begynnelsen av april 1814 to Eidvoldsdamer: Anna Cecilie Gørwell og Cecilia Edel Sophie Stub, amtmannens hustru. Det er nesten ikke til å tro at de to ikke kjente hverandre: hvordan de kom overens er fullstendig ukjent men det at begge to var innflytere gjorde det kanskje enklere å overkomme de 5-6 årene i aldersforskjell det var mellom de to kvinnene.
På Eidsvold var nok ikke Anna Cecilies mann den som markerte seg mest, men Wergeland[xi] hadde et godt og distinkt inntrykk av ham: «Ivrig falsensk som de andre Throndhjemmere (og Bergensere, ikke at forglemme». Han ble medlem av konstitusjonskomiteen[xii]. Riksforsamlingen hadde sitt siste møte 20 mai, og efter dette var medlemmene fri til å reise – hjem, eller om de hadde andre ærend, annetsteds.
Og dermed fikk vel Anna Cecilie mannen hjem igjen i slutten av mai eller begynnelsen av juni – en fin tid av året, og et godt tidspunkt for å fortelle ham at hun var på vei med neste barn, om hun ikke allerede hadde skrevet til ham om det.
Efter å ha satt til verden fire piker, fikk Anna Cecilie to til – efter hverandre. Det vil si, det blir påstått[xiii] at en datter kom til verden 17 november 1814 men noen passende dåp er ikke funnet, og gitt at den piken av samme navn som kom til verden tidlig i 1812 skal[xiv] ha levet til 1869, er det vel kanskje en mulighet for at den «andre» Valborg simpelthen er en feil gjengivelse av datoen.
Før nummer fem ble født ble Anna Cecilies mann utnevnt til dommer i Høyesterett, og dermed ble det for familien å flytte til Christiania. Utnevnelsen er ikke funnet, men ved Høyesteretts åpning 30 juni 1815 var han en av de regulære dommerne – de andre var Collett; Mandir; Debes, Kjønig, og Omsen[xv] – den siste en kollega også fra Eidsvold.
I mellomtiden var eiendommen i Molde lagt ut for salg, et byhus med urte- og frukthave, noen andre eiendommer, møbler og annet løsøre – det skulle holdes auksjon[xvi] hjemme hos Anne Cecilie og mannen 13 februar 1815.
Efter et par år eller kanskje litt mindre, i Christiania, fødte Anna Cecilie datteren Jacobine Caspara. Hun kom til verden 8 januar 1817 og ble døpt[xvii] i Garnisonsmenigheten 10 februar det året. Fadrene hennes var Statsraad Collett; Bergraadinde Collett; Jomfru Sylow; Statsraad Motzfeldt; Høiesteretsassessor Kiønig; og Høiesteretsassessor Omsen.
Samme år nevnes[xviii], i flere indekser som nok er gjensidig avhengige, Frederikke som født i midten av juli samme år. Det er naturligvis umulig, og noen andre mulige barn med riktig navn er ikke funnet.
Så, efter tretten års ekteskap, ble det en gutt. Frederik Annæus ble født 27 mars 1819. Han ble døpt[xix] i Garnisonskirken 30 september og fikk, som fadre, Statsraadinde Motzfeldt; Fru Malling; Frøken Collet; Justitiarius Bull; og Assessor Mandik.
Og helt til slutt, datteren Ovidia Marie. Hun så dagens lys 18 juli 1820 og ble døpt i Garnisonskirken 18 desember samme år. Fadrene hennes var Fru Omsen; [NN] [NN]; Frøken Collet; Assessor Arntsen [?]; og Veyer [?] [NN].
De tok seg også av niesen Barbara Henrikke Wind da resten av foreldrene omkom på sjøen. Barbara Wind ble senere mor til Ludvig Daae (1829–1893).[5] Området Cecilienfryd i Molde har navn etter Motzfeldts kone.[6]
Året efter, og ved en rekke anledninger frem til 1845, ble Anna Cecilies mann valgt[xx] som statsrevisor – en av fem i et kollegium som er Riksrevisorens forgjenger. I 1827 var han varamann til Stortinget fra Romsdal, og i 1830 ble han valgt som representant fra Christiania[xxi].
Hvordan Anna Cecilie hadde det er ikke direkte kjent: hun levet sikkert et parallelt liv sentrert rundt barn hjem, venner og representasjon, menighet og veldedighet – som kvinner av hennes sosiale sjikt gjerne gjorde.
Slike levet de, og lite hører man til henne. Efter mange år i Norge var hun nok fremdeles en litt fremmed fugl, hadde nok en litt fremmed aksent, ikke noen familie å snakke om – ingen forbindelser annet en mannens. Men sikkert et komfortabelt nok liv, rent økonomisk.
Dette livet ble nok avbrutt i 1837, da hennes og Frederiks eneste sønn – Frederik Annæus – visstnok[xxii] døde bare 18 år gammel, 28 april dette året. Begravelsen er ikke funnet.
Anna Cecilie fikk sikkert trøst fra sine mange døtre – men likevel.
Og så gikk årene, uten at man får høre noe fra henne eller om henne. Både hun og Frederik ble eldre.
Frederik døde 2 januar 1848, og Anna Cecilie fulgte bare tre dager senere. Begravelsene er ikke funnet, men begge ble nevnt i annonser i avisene[xxiii]:
Og noen dager senere, efter begravelsen, en takk[xxiv]:
