En teori er visst[i] at Maria Elisabet var datter av Overhofrettsprokurator Lars Mogensen Sindberg og dennes kone Elisabeth Lobes; de skal være gift i Holtålen – ord for Røros – i 1719. Lars og Elisabeth skal ha flyttet til København omkring 1725, og det stemmer overens med tanken[ii] om at Maria Elisabeth kan være født der omkring i 1729.
Maria Elisabeth er sagt[iii] å ha giftet seg i Christiansborg slottskirke 1 februar 1764. Hennes tilkommende var Johannes Bruun Stabel, sognepresten til Onsøy[iv] fra 1763. Noen kirkebok som kunne bekrefte dette ser ikke ut til å finnes – og det er vel mulig at kirken er feilidentifisert: i så tilfelle er det nesten umulig å gjette seg frem til hvor denne vielsen kan ha vært forrettet.
Så om Maria Elisabeths opphav ligge i skodde, så slo de seg ned i Onsøy, et stykke syd for Rygge og Moss.
Der fikk de sitt første kjente barn, Margaretha Elisabeth, tidsnok til at hun kunne bli døpt[v] i Onsøy Kirke – den som ble erstattet i 1877 – 1 mars 1765, «af mig Selv» skriver den sikkert stolte far. Fadrene ble Velbaarne Frue Majorinde de Huitfeldt; Velb. Frue Cammerraad Strømboes; Jomfr. Fridricha Debes på Walle; Velb. Hr Lieutenant de Huitfeldt; og Hr Paul Hauritz til Rasch.
Anna Sophia, som fulgte året efter, så dagens lys sent på våren og ble døpt[vi] 3 juni 1766. For henne valgte man fadrene Enke Frue Majorinde d’Huitfeldt; Frue Obriste Lieutenant d’Huitfeld; Obriste Lieutenant d’Huitfeldt; Cammer Raad Strømboe; og Kiøbmand fra Xstiania Msr Arctander.
Sønnen Hans Jacob – han som skulle bli Eidsvoldsmann mange år senere – kom til verden i august og ble døpt[vii] i Onsøy kirke 2 september 1769. Fadrene hans ble Hr Lieutenant Huitfeldts Frue på Kiølberg; Jomfru Birgithe Hvidt; Sogne Præsten i Friderichstad Hr Paul Røn; Hr Raaadman Skjerman; og Monsr. Selmer.
Noen flere barn ser det ikke ut til at det ble, men nå var også Maria Elisabeth forbi 40-årsdagen, så det er jo naturlig nok.
En skremmende opplevelse med barn i huset var at det ser ut til at en epidemi av noen slag brant gjennom Onsøy i 1773: det året ble det registrert 134 begravelser[viii]: året før var det 53, og året efter bare 40.
Om det var sognepresten selv, eller hans kone, som var vanskelig kan man knapt vite, selv om man kan ha en mistanke. Uansett: Stabel anla en serie saker mot tjenestepiker som enten ikke meldte seg til tjeneste som avtalt, eller som rett og slett stakk av efter at de var begynt: bare i 1780-83 var det tre stykker som forsvant -forteller bygdeboken[ix], som også gjengir en forklaring fra en av dem, Johanne Persdatter som:
«… vinteren 1783 rømte fra tjenesten som kokkepike hos ekteparet Stabel. I retten forklarte hun klart og greit hvorfor hun tidlig en morgen pakket sammen sakene sine og dro fra prestegården: Neste hver eneste dag ble hun prylt av sogneprest Stabel og Kona og det til tross for at hun syntes hun gjorde alt hun var i stand til å greie for å tjene dem. Johanne kunne ikke lenger holde ut den fysiske avstraffelsen, som besto av ørefiker, slag og hårdrag. Dessuten fryktet hun at Stabel skulle slå henne med en kjørepisk han hadde hengende, «i tilfelle av at pryl skulle utdeles». Dertil bar han alltid en taustump med knute i enden som egnet seg bra til å tukte folk med om kjøre pisken ikke var for hånden».
En oppsummering av den umiddelbare bakgrunnen for rømningen er også å finne i bygdeboken:
«Sogneprest Stabel og tevannet hans
Den episoden som utløste Johanne Persdatters flukt fra prestegården kaster lys over litt av dagliglivet i presteboligen i 1780-årene. Sognepresen brukte å drikke te, og derfor forlangte han at kokkepiken skulle ha tevannet hans klart når han kom ned i kjøkkenet om orgenen. Stabels kone hadde imidlertid lagt ned forbud mot at det ble fyrt opp i kjøkkenet før kjøkkengulvet var vasket. Hun tålte nemlig ikke å høre sprakingen fra fyringen når hun lå våken i sengen.
Hver morgen klokken fem måtte Johanne hente tevann fra en ile ved plassen Hauge (Haugerød). Dette klarte hun ikke den dagen hun rømte fordi det var falt så mye snø om natten at det var uråd å ta seg fram til ilen. Johanne snudde på halvveien, og da Stabel senere kom inn i kjøkkenet, så han at det ikke var fyrt opp der og at det heller ikke fantes tevann.
Det nyttet ikke med forklaringer som snøværet og henvisninger til fru Stabels forbud mot for tidlig fyring. Stabel var rasende, og ga Johanne ne mengde ørefiker. Deretter dro han henne i håret og sa han skulle lære henne å komme fram til ilen for å hente tevann. «… deponentinnen syntes ikke kunne tåle flere pryler og en så slett behandlig», skrev sorenskriver som kommentar til dette opptrinnet»
Sorenskriveren var mer enn mildt irritert, og i dommen som gikk mot Stabel, innledet han – stadig ifølge bygdeboken med, blant andre, ordene
«Enten må hr. Stabels hus være et tukthus for tjenestefolk, og det i sådan gra at han ingen tjenere kan beholde i sin tjeneste, eller og må han bestandig treffe slette tjenere, do begge deler følger gjerne ad, og må vel være årsaken, at i mindre en 3 år, 3 stykker av hans tjenestepiker har vært stilt for tukthusrett, hvilket protokolle bærer vitne om. Måskje den for tukthusrette framstile Johanne Persdatter ikke har vært av de beste tjenestefolk, hvilket dog ikke er bevist, men hun er og etter hennes sigende derfor blitt sterkt refset, og hun hadde god årsak til å gå fra en så ubarmhjertig husbond for å unngå hans idelige pryl».
Konklusjonen fra sorenskriveren var å frifinne Johanne Persdatter.
Maria Elisabeth og familien hadde ganske gode økonomisk kår: mannen hennes ble skattlagt[x] på grunnlag av en formue på 5200 daler i 1789, noe som plasserte familien trygt blant de mest bemidlede i bygden.
Årene gikk uten, tilsynelatende, å sette så mange spor efter seg i kilder eller litteratur. I 1792 hadde sønnen Hans Jacob studert ferdig, og faren tok[xi] ham til personal-capellan – dvs, en slags hjelpeprest han selv betalte for. Ordningen var ganske utbredt.
Maria Elisabeth ble enke da Johannes Bruun Stabel døde i Onsøy 11 mai 1796, 70 år gammel. Han ble begravet[xii] 18 mai.
Hun selv levet ikke så svært lenge efter dette. Efter at mannen var død, måtte hun gi plass til hans efterfølger og flyttet til Fredrikstad, der hun døde 18 desember 1800. Hun ble «Bisat i Kierken. Begravet[xiii] i Byens kierkegaard». Hun var 71 år og fem måneder gammel.