Sophia Elizabeth Aars kom til verden 21 april 1813 og ble gjemmedøpt. Dåpen[i] ble bekreftet i kirken 3 oktober samme år, og da var fadrene Barnets Moder; Frøken Bethsy Vagel; Jomfr. Vilhelmine Bech; Capitaine Chritian Schiønstad; og Student Johann Buschmann.
Foreldrene var Sophie Christine Schnitler Piro fra Norderhov og Hans Jacob Stabel. Hun var 20 år gammel, han 33, prest og allerede enkemann. Han var på denne tiden residerende kapellan i Slidre. De ble viet[ii] «i huset» på Norderhov uten foregående lysning 5 februar 1802.
Stabel hadde, altså, vært gift tidligere. Hans første kone var Anna Elisabeth Nørbech, de var blitt viet da hun var litt over 24 år gammel, av presten i Glemmen gamle kirke i 1799: «20de September, en Fredag, blev efter Kongelig Bevilling af 12te July 1799: ægteviede[iii] hjemme i Huuset, Hr Pastor Hans Jacob Stabel, Residerende Capellan til Slidre Menighed i Walders, med Velædle Jomfrue Anne Elisabeth Nørbech fra Trosviggaard».
De fikk ikke noe langt samliv: Anna Elisabeth døde i Slidre allerede i begynnelsen av november samme år, 25 år gammel. Hun ble begravet[iv] der 12 november 1799.
Disse fikk sitt første barn, en gutt som fikk navnet Johan Andreas da han ble døpt[v] i Lom kirke 19 november 1802, samme dag som han ble født. Fadrene var Fru Møller; Frøken Marte Piro; Hr Major Møller; Hr Nicolaj Feldtmann; og Hr Hans Jacob Stabel.
Nest barn var Fridrich Christian Ferdinand som ble født og døpt[vi] samme dag, 8 februar 1804, i Lom kirke også denne gangen. Fadrene var Frue Berte, Sal Rødnæss; Jomfru Olava Feldmann; Sorenskriver Erik Gløersen; Hr Capitain von Krohn; og Capitain von [NN].
Anthon Emil fulgte, halvannet år senere. Han ble født 21 oktober 1805 og hjemmedøpt samme dag. Dåpen[vii] ble bekreftet i Lom 19 mars 1806. Da var fadrene Madame Stabel; Jomfrue Sophie Feldtmann; Hr Pastor Stabel; Studios Feldtmann; og Landrømmer Hr Erik Andersen.
Året efter ble Sophia Elizabeths far utnevnt til sogneprest i Sør-Aurdal, og så flyttet naturligvis Sophie Christine og barna med ham dit. Der bodde de da yngstesønnen, Peter Anker, ble født 22 mars 1807. Han ble hjemmedøpt 26 samme måned. Dåpen[viii] ble stadfestet i Bagn Kirke 14 august dette året. Da var fadrene Barnets Moder; Frøken Mathy Catrine Piroe; Student Christian Piroe; Barnets Fader; og Anders Roang.
Hvor familien bodde til å begynne med da de kom til Sør-Aurdal, men i 1808 ble det kjøpt eiendommer som skulle brukes til prestegård: antagelig bodde familien der allerede. I 1809 var det inspeksjon av bygningene, da Stabel fortalte at han hadde vært nødt til å gjøre en del forbedringer på en gammel bygning med to kammers i første, og ett i andre, samt to loft. En annen bygning hadde hadde stue og kammers i første, og to loft ovenpå. Det fantes en bu med kammers over, og skåle og loft under samme tak. Der var stall, et forfallent fjøs, og en treskelåve. Videre fantes et gammelt, to-etasjers, stabbur; enda en gammel og forfallen stall med små-krøtterhus; et svært gammelt ildhus; et annet gammelt ildhus; en gammel smie; og flere andre mer eller mindre forfalne bygninger – bortsett fra en låve som Stabel byttet bort mot tømmer til et nytt fjøs[ix]. Stabel bygget nytt[x]: man knapt fortenke ham i det.
Med en mann som hadde nok å gjøre med sine forpliktelser i sognet, var det sikkert nok å henge fingrene i for Sophie Elizabeths mor de neste årene: litt forfalne bygninger gjorde vel at dyrene måtte passes ekstra, det var sikkert mer tungvint enn nødvendig, og som prestekone hadde hun sikkert oppgaver i menigheten – rent bortsatt barna og husarbeidet.
Så kom altså Sophie Elizabeth til verden, og – helt til slutt i denne lille flokken – Karen Augusta ble hjemmedøpt og fikk dåpen[xi] stadfestet i kirken nesten et halvt år senere, 28 november 1815. Da var fadrene Barnets Moder; Madame Welt; Madame Ellefsen; Barnets Fader; og så Studentenere og Ole Bang.
Mellom disse to pikene skjedde mye i Norge. Året 1814 opprant: et år som skulle bety mye for Norge – fra undertegnelsen av Kielertraktaten i januar, og avståelsen av Norge samme måned til at Christian Frederik besluttet å søke Norges krone for seg selv. Under et møte med rikets ledende menn på Eidsvold i februar lot han seg overtale til å finne en politisk vei til målet, heller enn å bygge på arveretten – som kongen likevel hadde frasagt seg, også for sine efterkommere. Dermed gikk det ut et åpent brev med oppfordring om å utse representanter til en forsamling som skulle gi Norge en ny forfatning og som skulle møtes på Eidsvold 10 april samme år.
På landet foregikk valget i to omganger: sognene i hvert amt utpekt valgmenn, og disse kom så sammen for å velge amtets representanter: noe av det samme systemet som brukes ved amerikanske presidentvalg.
I Sør-Aurdal – Søndre-Ourdal – møttes[xii] husfedrene fra alle menighetene i «Herrens Tempel» 4 mars 1814 og ga fullmakt til å stemme på deres vegne på amts-møtet til Sognepræst Hans Jacob Stabel og Gaardmand Ole Andersen Sunde.
Alle valgmennene fra sognene i Christians Amt – mer eller mindre det samme som Oppland fylke – møttes på Gjestgivergården Hund i Vardal 14 mars, og der valgte[xiii] de sine representanter:
Sognepræsten for søndre Ourdal, Hans Jacob Stabel
Sorenskriveren for Toten, Bardal og Biri, Lauritz Weidemann
Bonden, Proprietær og Dannebrogsmand, Anders Lysgaard af Svenes i Biri Præstegjeld.
Vardal var vel en halv dags reise, eller så, fra Bagn, så Sophia Elizabeths mann hadde god tid til å komme hjem før han måtte reise til Eidsvold, en reise på mer enn en dag, kan man tenke seg: han har vel reist hjemmefra omkring 8 april for å nå frem til Eidsvold i tide til å delta i høymessen på påskedagen – første punkt på programmet.
Under forhandlingene var ikke Stabel av de mest aktive, og Wergeland[xiv] hadde ikke noen karakteristikk av ham – men synes å ha satt pris på mannen: han kunne «fratrækkes de resterede nuller» sammen med noen andre, fordi «Ikkun Mangel paa noget Iøienfaldende i Profilet og Frygt for at faae formange ensformige Silhouetter betager dem den Pladsen imellem disse, men ikke Kravet paa at erindres af Nationen». Det hjalp nok, i Wergelands øyne, at han hadde stillet seg på selvstendighetspartiets side.
Uansett, Riksforsamlingen hadde sitt siste møte 20 mai, og efter det var medlemmene fri til å reise – hjem, eller hvor de måtte ønske. Dermed kan man tenke seg at Sophia Elizabeth fikk faren sin hjem igjen før mai var ute, en fin tid i det fleste deler av landet.
I 1822 ble Sophia Elizabeths mann stiftsprost sogneprest i Kristiansand, i hvilken grad han søkte den stillingen er ikke kjent, men familien flyttet sikkert med ham til Sørlandet efter hele liv i innlandet. Men det er kanskje et tegn at de ble der bare tre år, før han i 1825 ble sogneprest i Østre Toten, og to år senere også prost for Toten og Valdres[xv].
Denne utnevnelsen var et resultat av beslutningen om å dele Toten, kirkelig sett, i to: Vestre og Østre Toten – og selve delingen viste seg å bli vanskelig, for både Stabel og den andre presten J. J. Galskjøt: masse korrespondanse, utveksling av utriveligheter, og sikkert ikke en ideell situasjon å være prestedatter på et nytt sted: Stabel drev lobbyvirksomhet i Christiania; Galskjøt dro like gjerne til Stockholm og det hele havnet i byretten i Christiania, der kirkedepartmentet i 1831 ble frikjent; Galskjøt anket til overretten,som i mai 1835 ga Galskjøt medhold og erstatning; den dommen ble stadfestet i Høyesterett i 1840 – da var Stabel allerede død flere år tidligere. Og det var Galskjøt også[xvi].
I denne turbulente tiden kom Sophia Elizabeth efter hvert i den alderen at hun skulle konfirmeres[xvii]. Og så skjedde i hovedkirken 4 oktober 1829 – lillesøsteren Karen Augusta ble konfirmert sammen med henne – og ingen av de to fikk fastsatt noen karakter. Sophia Elizabeth er ført opp først, Karen Augusta som nummer to, av 32 piker som, sammen med 31 gutter, utgjorde kullet på 63 ungdommer i kirken denne høstdagen.
Tre år senere skulle Sophia Elizabeth gifte seg. Hennes tilkommende var Nils Fredrik Julius Aars, en seks år eldre prest som nettopp hadde fått sin teologiske embedseksamen og arbeidet for sin far, sognepresten i Lier, som personal kapellan[xviii].
Paret bosatte seg på gården Kirkerud i Sylling i Lier. Der fikk de sitt første av mange barn, en gutt. Han så dagens lys 5 desember 1833. Da han ble døpt[xix] i Frogner Kirke eller Sylling Kirke 4 februar fikk han navnet Jens og fadrene Fru Provstinde Stabel; Frøken Emma Harboe; Generaladjutant Finne; Pastor Borch; Kjøbmand Blauenfeldt; Lensmann Björn; Fuldmægtig Munk; og Toldbetjent Stabel.
Året efter ble det residerende kapellaniet gjenopprettet, og Julius fikk den stillingen – så livet ble stailisert, efter at hans far var gått bort[xx].
Neste barn var også en gutt. Hans Jacob ble født i Østre Toten 6 mai 1835, og døpt[xxi] 2 juni samme år. Fadrene var Brigadelæge og Amtsphysicus Raabe; Stiftprost Stabel; Lieut. Finckelhagen; Pastor C. Borchgrevink; Fru Weidemann; og Frøken N. Weidemann.
Sophie Elizabeeths far, Prost og Prest Hans Jacob Stabel, Ridder av Vasa-Ordenen, døde 7 januar 1836 og ble begravet[xxii] 15 samme måned.
Efter at faren døde, rykket moren inn annonser[xxiii] i avisene:
«At min inderlig kjære Mand, Stiftsprovst og Provst i Valders og Totens Provstie, Sogne-Præst for Østre-Totens Menigheder, Ridder af den kongl. Vasa-Orden, Hans Jacob Stabel, døde den 7de dennes, i en Alder af henved 66 ½ Aar, efterladende mig med 7 Børn, dette bekjendtgjøres herved sørgeligst for fraværende Slægtninger og Venner.
To år senere var familien hjemme på Kirkerud da den første datteren meldte sin ankomst. Elise Sofie ble født 8 februar 1837 og døpt[xxiv] i Sylling Kirke 21 juli samme år. På tross av det lange intervallet var hun ikke hjemmedøpt. Fadrene hennes ble Frue Elise Aars; Frue Hulda Kjerulf; Kapitaine Dietrichson; Lieut. Ingier; Kandidat Ingier; brann chef Munk; Edvarda Aars; og Proprietair Berg.
Fjerdemann i denne flokken – og en flokk skulle det bli – var Julius Emil som kom til verden 12 november 1838. Da han ble døpt[xxv] 28 februar 1839 fikk han fadrene Fru Didrichson; Necoline Aars; Cand Juris L. Aars; Kandidat Jahnsen; Kjøb Svend Holst; og Proprietair Hans Berg.
Nils Philip Jonathan meldte sin ankomst 3 mars 1840. Da han ble døpt[xxvi] 28 august samme år var fadrene Frue L Lechve; Jomfru Clara Kjerulf; Provst Lumholtz; Procurator Seier; Capitain Breien; Lieut. Gram; Laugslæge Storen; og Præst Basøe.
Dernest fulgte Sophus Christian Munch, han ble født 1 oktober 1841 og døpt[xxvii] tredje juledag det året. Fadrene hans var Madme Hofgaard, Sjuestad; Frue K. Aars fra Kristiania; Kapitain Nansen; Procurator Elieson; Fuldmægtig Bouman; og Kjøbmand Hvitfeld fra Son.
To år senere ble det, på ny, pike da Nicoline Jacobine Frederikke kom til verden 19 juli 1843. Ved dåpen[xxviii] 27 desember samme år fikk hun fadrene Fru Inger Hofgaard; Jfrue Anette Lund; Jfrue Anne Muller; Kandidat F. Kjerulf; Kandidat J. Aars; Kandidat G. Hofgaard; og D. Hofgaard.
Enda en datter, Anna Hermine, så dagens lys 14 desember 1844 – det siste av barna på Kirkerud. Pikebarnet ble døpt[xxix] 9 mars året efter. Fadrene hennes var Frue Frederike Mejdel; Frøken Marie Stenersen; omfru Emma Kjerlulf; Grosserer E. Børresen; Kjøbmand C. Collett; Købmand de Connik; Fuldmægtig Mejdell; og Student Friele.
I slutten av desember 1844 meldte Den Norske Rigstidende[xxx] at Julius Aars av den norske regjering var innstilt til sogneprest i Alta Talvik Prestegjeld. Denne innstillingen møtte tydeligvis kongelig velvilje, for knappe tre uker senere kunne samme avis[xxxi] fortelle at utnevnelsen var gått gjennom. Bestallingen[xxxii] fulgte 3 februar.
Det er ikke funnet materiale som kaster lys, direkte, på Sophia Elizabeths liv mens paret bodde på Kirkerud, men litt kan man slutte ut fra de fadrene hun og mannen valgte, og noe ut fra en beskrivelse av mannens liv, som det er fortalt om i en bok om slekten Aars[xxxiii]:
«I Lier fikk prestefamilien venner på de store gårdene Tranby, enger og Gurandrud. Den venn som kom til å bety mest for Julius Aars var Ansten Ellefsen Sauver. De var jevnaldrende, delte jaktens gleder og nøt alskens friluftsliv. Anstens mor hjalp alltid prestefolket når det knep. Hver gang skarer av ubudne gjester strømmet til prestegården, ville vertskapet stått rent fast hvis ikke mor Sauver hadde visst råd for uråd. Ansten hadde arvet morens praktiske skjønn og dyktighet, som skulle bli slike viktige faktorer i Julius Aars’s hjem.
Julius vaklet mellom studiet av jus og teologi. Det fløt godt juridisk blod i slekten – men han ble prest. Han kom like fra eksamensbordet, hvor han hentet seg en haud, inn i et personell-kapellani hos sin far, som imidlertid døde allerede to år etter (1834)».
Så ble det å flyttet til Talvik og Alta: akkurat når det skjedde er ikke klart, ei heller hvordan de reiste – men med åtte barn vil det nok ha vært en forholdsvis anstrengende tur for Sophia! Da de var fremme bosatte de seg på prestegården i Talvik. Ansten Ellefsen fulgte med – både til Talvik og, senere, til Lom.
Uansett, man kan gjette: våren 1845 lyder som en god kandidat, ikke minst fordi Julius klarte å bli valgt til ordfører for Alta og Talvik[xxxiv] allerede fra samme år: selv om man er sogneprest tar det litt tid å komme inn i det lokale samfunnet.
Vel på plass begynte nok dagliglivet ganske straks: man fikk ikke så mye ferie i de dager. Men dagliglivet ble fra tid til annen avbrutt av større feiringer. Fra boken Det arktiske Italia[xxxv]:
«De norske fjellsamene pleide å slå seg løs når de kom ned for å selge sine varer på Bossekopmarkedet i november og februar (se kap. 12). For sjøsamene i Altafjorden var de store kirkehelgene i Talvik en tilsvarende anledning til å beruse seg. Det kan se ut som om allmuen i Altafjorden ennå ved midten av 1800-taller var merkelig bundet av den katolske kirkekalenderen[xxxvi]. Mange hadde lang vei til kirke og besøkte kirkestedet bare to-tre ganger i året, slik som i gamle dager da nærmeste kirke lå i Sørvær. Folk valgte gjerne de gamle høytidene som var knyttet til bestemte helgeners navnedag, St. Hans (24. juni), Olsok, (29. juli), Bartolomeusmesse (24. august), Mikkelsmess (29 september) og Helgemess eller Allehelgensdag (1. november). Hvis ikke de gamle helgedagene falt på en søndag, reiste folk til kirke første søndagen etter.
Særlig til St. Hans og Mikkelsmess (minnedager for henholdsvis døperen Johannes og erkeengelen Mikael) var tilstrømningen til Talvik kirke stor. Antakelig høvde tidspunktet godt med almuens årsrytme: ved St Hans var folk ferdig med våronna, vårtorskefisket var slutt og inne i Alta ble storstengelet i drift nettopp på St. Hansaften. Alt dette skulle feires med kirkebesøk, kombinert med innkjøp av forsyninger på «handelen». Ved Mikkelsmess, som falt sammen med høsttakkefesten, var avlingen vanligvis i hus, og det gav også grunn til å feire. Til storhelgene satte slekt og venne seg stevne i Talvik. De varte gjerne i 3-4 dager. Det ble holdt sake- og skatteting, rettsforhør og auksjoner, etter opprettelsen av det kommunale selvstyre også møter i kommunale styrer og kommisjoner. Skatter, avgifter og utestående fordringer ble inndrevet. Det var like nødvendig at man fikk ordnet sine kirkelige forretninger og gikk til alters».
Alta-presten Julius Aars’ datter Elise, som seinere ble kjent som forfatterinne under navnet Elise Aubert, forteller at hun som barn kunne sitte på taket på prestegården i Talvik lørdag ettermiddag og se:
B»aad ved baad svinge ind om de forskjellige næs, der var en stor fornøielse. Finnerne (lapperne) kom i flok og følge opover til prestegaarden. Der skulde bstilles brudevielse eller barnedaab og betales «rettighed», en væsentlig del af prestens indtægt. Kontoret stod ganske fuldpakket. Men de smaa kan jo alltid bane sig en gjennemgang,og at se og høre paa finnerne var saa altfor morsomt. «Kære Far», sagde de altid til presten, og saa lagde de den lille slidte skindpung paa pulten og bad «kære Far» forsyne sig: «du ved selv bedst, hvad du skal have».
Til tross for den rørende tillit sjøsamene viste presten på denne måten, så både Julius Aars og hans efterfølgere med adskillig skepsis på endel av virksomheten som fant sted i Talvik i kirkehelgene. Fra gammelt av hadde alkoholen vært et sentralt innslag under de mange barnedåpsgildene og bryllupene som gikk av stabelen i storhelgene, og dette bekymret sognepresten.
Når folk etter en kirkevielse var kommet tilbake til losjiet, holdt de gjerne et stort måltid, der alle som ville kunne komme så lenge det var plass. Etter at de hadde spist, leste kjøkemesteren noe fra Skriften og sang et salmevers. Så ble en tallerken med et tørkle over satt frem på bordet, og kjøkemesteren oppfordret alle til å legge sin gave til brudeparet i «dannemannsskålen». Gavene kunne variere fra to skilling til én spesiedaler eller mer.
Som takk og oppmuntring nevnte så kjøkemesteren navnet på hver enkelt av dem enkelt av dem som la penger i skålen, og hvis gaven var stor, ble også navnet på faren, farfaren eller til og med oldefaren nevnt. Hvis noen av dem hadde gjort seg bemerket på en eller annen måte, ble gjerne dette trukket frem.
Samtidig fikk den som hadde gitt gaven en dram. Ja, det var ikke noe i veien for at én og samme person kunne legge penger i skålen flere ganger, og hver gang fikk han en dram. På den måten kunne et brudepar skjenke ut hele ankere med brennevin, og folk fikk «kjøpe» seg så mye brennevin de ville ha. Slik unngikk man skjenkebestemmelsene som forbød «de offentlig ansatte brændevinsselgere» å ha utsalg i annenmanns hus og selge brennevin fra kl. 5 lørdags ettermiddag til mandag morgen».
Mer privat var vel viktigere at Sophia Elizabeth fikk en sønn, Christopher Weidemann, 17 juni 1846. Gutten ble døpt[xxxvii] 12 juli samme år og fikk fadrene Madame Klerck; Jomfru Ida Lie; Foged Lie; Hovedbystyrer Thomas; Lieut. Klaumann; Lieut. Lund; Fru Emma Jentoft; Consul Jentft; og Byfoged Lund.
Christopher Weidemann skulle ikke få leve opp; han døde 28 mars 1847, knappe året gammel, og ble begravet[xxxviii] i Talvik 1 april.
Sophia og Julius skulle oppleve enda en tragedie dette året. 10 september døde Anna Hermine, yngstedatteren, som var 2 ¾ år gammel. Hun ble begravet[xxxix] i Talvik 13 september 1847.
På denne tiden var Sophia Elizabeth langt på vei med neste barn – men la likevel ut på en lang reise. Bakgrunnen var antagelig at Julius – han var politisk aktiv – på et møte i Hammerfest 4 august 1847 ble valgt som en av Finnmarks fire representanter. De andre var Foged Even Saxlund; Lensmand Ole Peter Schjølberg; og Handelsmand Dons[xl].
Sophie ble øyensynlig med sin mann sydover – om barna var med er ukjent – og fikk en sønn 2 november 1847 – på Hoff på Østre Toten, der hennes mor bodde. Da han ble døpt[xli] 11 januar 1848 fikk han navn efter gutten de mistet, Herman Christopher Weidemann, og fadrene Foged Friis; Capt. Finkenhagen; Hannibal Weidemann; Provstinde Aars; og Jomfru Hanna Raabe. Under oppholdet på Toten bodde de på gården mellem Rustad: om det var der moren bodde er ikke kjent.
På denne tiden var Stortingene ikke ennå årlige: det ble de først i 1871, og sesjonene varte bare noen måneder, men det var visst en glad tid – i det minste for Julius. Boken[xlii] om slekten Aars forteller om dette:
«Under Stortingsperiodene – Aars var på tinget i 1848 og 1851 – fulgte en bølge av selskapelighet med Finnmarksprestens komme til hovedstaden. «Aarseria» ble de glade perioden kalt, dan han var den strålende muntrasjon og midtpunkt. Til hans nærmeste venner hørte Thorvald Meyer og Thomas Heftye».
Akkurat når familien kom tilbake til Talvik er ikke kjent, men 25 april 1849 var Sophia Elizabeth på plass: den dagen fikk hun sønnen Carl Anthon August. Gutten ble døpt[xliii] 24 juni – Sankthansdagen – dette året. Da var fadrene Fru B. Lie; Jomfrue Hanna Lie; Jfr. H. Borchgrevink; Directeur Thomas; Handelsfuldmægtig [NN]; [NN] Mandt [?]; og J. Aars.
Året efter var det, igjen, Stortingsvalg og Julius Aars ble valgt på ny: på møtet i Hammerfest 26 juni fikk han flest stemmer, og ble fulgt av Foged og Sorenskriver Sarlund; Distriktslæge i Senjen Høegh; og Handelsmand N. Dons[xliv].
Litt senere samme år nedkom Sophia Elizabeth med datteren Harriet Stephanie, det skjedde 17 august 1850. Da hun ble døpt[xlv] 17 september samme år var fadrene Madme Carey; Jfr Mina Klerk; Jfr Grethe Noth; Jfr. Cecilia Lie; Lieutn. Lorange; Lieutn. Kloumann; Kjøbmand, Consul Aagaard; og C Stuhr.
I og med at Julius Aars var valgt til Stortingsmann, måtte han, igjen, reise til Christiania den følgende våren og, som forrige gang, ser det ut til at Sophia Elizabeth ble med. Minst ett av barna ble med, også, for Carl Anthon August døde der i byen 11 april 1851, bare to år gammel. Han ble begravet[xlvi] 15 samme måned. I forbindelse med begravelsen får man vite at familien hade tatt inn et eller annet sted i Storgaten, og at dødsårsaken var «Hjernebetændelse».
Det sies[xlvii] at sønnen «Hans Jacob Aars gikk i ung alder til sjøs og døde ved et ulykkestilfelle utenfor Gävle i Sverige, bare 16 år gammel», 20 juli. Foreldrene var fremdeles i Christiania på denne tiden, da de fikk beskjeden, som man kan lese om i Morgenbladet[xlviii] 15 august:
«Vi have modtaget det tunge Budskab, at vor kjære Søn, Hans Jacob Aars, er os ved et Ulykkestilfælde paa en Søereise ved Døden berøvet den 20 Juli Sidstleden. Herom underrette vi med dyb Sorg vore Beslægtede og Deeltagende Venner»
På denne tiden var Julius Aars søker til sogneprest-embedet i Lom, og 24 august ble han innstilt[xlix] – men bare som nummer tre. Det at han oppholdt seg i Christiania gjorde det kanskje lettere å drive lobbyarbeid for stillingen– og å være medlem av Stortinget var nok ikke en hindring, det heller: han fikk stillingen, forteller Morgenbladet[l] 7 oktober.
To uker senere kom enda en god nyhet: det sies[li] at datteren Jenny Julie Sophie ble født 24 oktober 1851. Hun ble nok døpt – men dåpen er ikke funnet.
Så flyttet da familien fra Talvik, og kom til Lom. Ankomsten og det tidlige livet der er skildret i boken[lii] om slekten Aars:
«Ansten fulgte i 1852 sin prestefamilie til Lom, hvor den store gård fikk bruk for hans dyktighet. det var ikke uten spenning prosten Aars gikk til sitt nye kall, i en avsides fjelldal, til et folk han ikke kjente. Avstengt fra forbindelse med andre bygdelag, når Vågåvannet ikke var åpent eller sikkert islagt, var Lom isolert, og «Løem» hadde i visse måter stagnert. Vågå var en annerledes fremmelig bygd, fikk den ukentlige posten dager tidligere, og hadde «kongsgårder» som Håkenstad å by på. Der bodde foged og sorenskriver – det var storbygda!
Naturen skremte den nye prestefamilien da de en marsdag holdt inntog på den ærværdige prestegård. Men da sommeren kom, fikk de øynene opp for Loms skjønnhet, og prosten «forsømte ingen Leilighed til viden om Land at stadfæste dens ry. Med sit livlige, bevægelige sind satte han sig hurtig ind i de nye forhold – sluttede sig af ganske hjærte til sin nye menighed og viede den sin beste manddomskraft fra sit 45de til sit 56de aar».
For Sophie Elizabeth var nok livet i Lom ikke så svært annerledes enn tidligere: som prestekoner flest handlet nok dagliglivet om barn, hjem, have, dyr, menighet og mannens virke. Sosialt var det nok annerledes enn i Finnmark:
«Det hendte nok at presten støtte på storbøndenes sleksstolthet. Ved et av de første lag han var buden til, sa verten: «Vi er nok tå adel alle her så nær som prossten[liii]»».
Man kan vel tenke seg at de samme tankene var tilstede også hos storbøndenes madammer! Likevel – om Lom var avsides, fikk ekteparet besøk fra utenverdenen[liv]:
«Det ypperste besøk fikk prestegården da visekongen, kronprins Carl XV drog gjennom dalen. Han var ventet fra tidlig morgen – men rakk med sitt følge ikke frem før utpå kvelden; neste formiddag gikk turen videre. I de korte timene utfoldet han all sin charme, stod opp 6 om morgenen for å ta en skisse av dalen. «og hvor man senere mødtes, modtog man nye beviser paa at tidens slidende og udslettende magt ikke beherskede ham. Opholdet paa den gamle prestegaard bevredes i trofast mind».
Alle mest velkomne i prestegården var dog åndens stormenn. Under Vågå-opphold gjorde Vinje flere besøk på Lom. Riktig trygge kjente prestefolket seg ikke i hans selskap. De ventet seg naturligvis mye av Henrik Ibsens komme. Nå, selv prosten gikk tilsynelatende forjeves i ilden mot denne taushets mur. Det skulle dog vise seg at hvert ord han hadde sagt, stod prentet i Ibsens hukommelse. Med planene til Brand i hodet fanget han inn – etter prostens fortelling – bildet av den døende Mari Graffer, som lå med pengesedlene under hodeputen. Vandringen over Sognefjell, møtet med Fanaråken bunnfeller seg til innledningen og iskirken i det mektige drama»
Parallelt med disse høydepunktene fortsatte familien, på godt og ondt. Sønnen Herman Christopher Weidemann var naturligvis med til Lom, men allerede om sommeren det første året de bodde der døde han bare 4 ½ år gammel. Han ble begravet[lv] fire dager senere, 21 juni.
Datteren Jenny Julie Sophie døde samme høst, 3 september og ikke ennå ett år. Hun ble begravet[lvi] 6 september.
Og året efter, 17 april 1853, mistet Sophia og Julius sin eldste sønn, Jens, 19 1/3 år gammel. Begravelsen fant sted 23 samme måned. Boken[lvii] om slekten forteller: «Studerte teologi og var av sine samtidige ansett som en meget lovende student. Ved hjelpearbeidet under brannen i Kristiania i 1852 pådrog han seg lungesykdom og døde vel 19 år gammel».
Datteren Elise skrev visstnok mye om tiden i Lom, og er gjengitt slik i slektsboken:
«Om Elise Aars har vært aktiv deltager i de mangfoldige sysler som la beslag på hennes mors strålende arbeidskraft, er vel uvisst. Men et ypperlig vitne har hun vært, hun fremtryller for vårt blikk all den travelhet som hersker ute og inne på prestegården. Hun kan ikke noksom prise morens andel i husstellet, som hun snart overkom å styre med dyktighet og aldri sviktende humør. Om det var julebaksten det gjaldt, sjauet med ølbrygget, tilsynet med vevene når de ble satt opp om våren og ble holdt i gang i måneder, med håndverkerne som ble installert «hver ved sin læst», fru Aars drog omsorg for alt og alle».
Midt oppe i alt dette, skulle Sophie Elizabeth få enda tre barn, to piker og en gutt. Først ute var Karen Sophie Antonette Augusta: hun kom til verden 14 april 1854. Da hun ble døpt[lviii] 13 august samme år fikk hun fadrene Enkefru Elise Aars; Fru Right; Frøknene Buch [?], Tangstad, og Aars;Ritmester Meijer; Prof. Thm. Hefty; Student Tellevsen; Lensmand [NN]; og Tolf [?] Blaker.
Neste pike var Julie Fredrikke. Hun meldte sin ankomst 28 januar 1856. Julie Fredrikke ble døpt[lix] 3 august var fadrene Fru Blackedal [?]; Msr Blackedal [?]; Frøken Collett; Lensmand Thor Svee; Capit: [NN]; Cand. Nansen; og Ole Walle.
Sophie Elizabeths mor ble nok, som enke, værende på Toten, men da hun døde i 1857 var hun i Christiania. Hun gikk bort der 6 april og ble begravet[lx] i Østre Toten 14 samme måned.
Barna annonserte[lxi] dødsfallet:
«At vor elskede Moder, enke efter Stiftsprovst Stabel, Sophie Christine Stabel, født Piro, afgik ved døden den 6te dennes, 74 ½ år gammel, meddeles herved sørgeligst fraværende Beslægtede og Venner.
Den Afdødes Barn».
Sophia Elizabeths og Julius siste barn, Jens Jacob Christopher, som ble født i Lom 8 juli 1858. Ved dåpen[lxii] 29 juli var fadrene Sogneprest N: F. Julius Aars; Fru Aars; Datter Elise Aars; Student Emil Aars; og Philip Aars.
Familien skulle forbli i Lom i fem år til, men så fikk Julius sitt siste kall: han ble i slutten av 1862 utnevnt til sogneprest i Østre Toten[lxiii].
Så skulle altså familien, for siste gang, flytte – og til prestegården på Østre Toten: Sophia Elizabeth skulle komme hjem.
Det skulle ikke bli så langt opphold der. Julius overtok embedet, men levet bare i rundt to år efter dette. Han døde 11 juli 1865 og ble begravet[lxiv] 20 den måneden. Han var ikke mer enn 58 år gammel.
En uke senere stod en dødsannonse i Morgenbladet:
«At min elskede Mand, Sognepræst til østre Thoten, Nils Fredrik Julius Aars still hensov den 11te Juli, 58 Aar gammel, bringes herved til Slægt og Venenrs Kundskab.
Østre Thotens Præstegaard; 22de Juli 1865.
Sophie Aars,
født Stabell».
Ved folketellingen for 1865[lxv] finner man Sofie Aars – 53 år gammel, født i Vallers, og enke – på prestegården i Østre Toten. Sammen med henne finner man flerfoldige døtre: Nina (22); Hariet (16); Sofie (12); og Julie (10). Og, selvfølgelig, tjenestefolk: fire kvinner og en mann. Mannen var Johannes Evensen (31) fra Østre Toten, og kvinnene var Olave Lokenæs (32) fra Asker, hun var Husjomfru; Randi Børresdatter (58) fra Gusdal arbeidet som budeie; samt Oline Pedersdatter (43 fra Helgøen og Lina Andersdatter (40) fra Østre Toten, som begge var «Tjenpige».
Hvordan Sophies stilling var, rent økonomisk, er ikke kjent – hun hadde nok en pensjon efter mannen, men det hjalp sikkert at Stortinget, i 1870, bevilget henne en årlig pensjon på 160 kroner – som «Eidsvoldsmands Datter[lxvi]».
Prestegården var en embedsbolig, og Sofie Aars kunne ikke bli boende der på ubestemt tid, så ti år senere, i 1875[lxvii], finner man henne i Christiania, der hun er leieboer i Christian Augusts Gate 15. Hun beskrives som «Enkefru, pensjon» og sammen med henne bor fremdeles to av døtrene. De var Karen Sophie Antoinette Aars (21); og Julie Fredrikke Aars (19), begge ble forsørget av moren. Og – uunngåelig – en tjenestepike, Josephine Thorsen, en 16-åring fra Nesodden.
Enda ti år gikk, frem til 1885[lxviii], og så er Sophie flyttet på ny – denne gangen til Fredriksstad, der hun bor hos datteren Nina – Nicoline Jacobine Frederikke – Johannesen, født Aars. Nina hadde giftet seg med Trondhjemmeren Jan Johannessen, en 44 år gammel overlærer. De bor i Skolegade og har tre barn – Kristen (16); Sofie (8); og Julius Aars (6). Sophie Aars født Stabell omtales ganske enkelt som «enkefru». I huset er der to tjenestepiker, The Pettersen (32) fra Onsø og Kapara Lund (21) fra Christania.
Folketellingen i 1885 er det siste glimte man får av Sofie. Enkefrue Sofie Aars, født Stabel, fikk et hjerneslag og på tross av legetilsyn døde hun 27 januar 1886. Hun ble begravet og jordfestet 3 februar – men i Østre Thoten. Det var der hun hørte hjemme.
Datteren og svigersønnen rykket inn dødsannonsen[lxix]:
«At vor kjære Moder og Svigermoder, Fru Sophie Aars, født Stabel, Enke efter Provst Julius Aars, stille hensov i vort Hjem den 27de Januar, henved 73 Aar gammel, bekjendtgjøres herved sørgeligst for fraværende Slægt og Venner.