Emilie Augusta så dagens lys i Kristiansand 10 juni 1810 og ble døpt[i] 7 august. Fadrene var Moderen; Fru Rømel; Kammerraad Lunde; og Assessor Giertsen.
Foreldrene var Maren Cathrine Tax og Christian Adolph Diriks – de hadde giftet[ii] seg hjemme i huset i Vor Frues Menighet i København 31 juli 1799. Hun var opprinnelig fra Kongsberg, der faren arbeidet i bergverket, han var jurist fra København. Norsk Biografisk Leksikon[iii] forteller at «Diriks var født i København som sønn av en skipsfører fra øya Sylt på Slesvigs nordsjøkyst. Han ble student 1790, studerte deretter jus ved universitetet i København og ble cand.jur. 1795. Han var ansatt ved Hof- og stadsretten i København fra 1799».
Hvor de slo seg ned er ikke kjent, men første barn – Hans Carl Friderich – ble født 15 juni 1800 og døpt[iv] i Sankt Petri Tyske Kirke i København 9 juli samme år. Fadrene hans var «Die Mutter»; Jgf: Lindberg; R. L. B. Wall; [NN] L. Arboe; og Kapitaine, Regiment Feldskiær Schielleberg.
I 1801[v] finner man Maren Tax sammen med mannen, for anledningen skrevet Christian Dirks, i Strand Kvarter i København, og sønnen Hans som nå er ett år gammel. Christians yrke oppgies å være «Fuldmægtig» og de har det vel ikke så verst økonomisk – de holder seg med to tjenestepiker, Gyde Sibolle (34) og Birthe Sivertsen 26).
Samme år kom altså Margaretha Louise til verden – i København – 1 september 1801. Hun ble døpt[vi] i Sankt Petri Kirke 29 samme måned; fadrene er ikke oppgitt.
Tredjemann barneflokken var en gutt, Christian Ludewig, som så dagens lys 16 oktober og ble døpt[vii] i St Petri 17 november samme år. Fadene var [NN] Stabel; Hr Christian Worgaard; Hr Zollinspektor Muas; og [NN] Thoring.
Knappe to år senere ble det en gutt igjen. Gustav Adolf meldte sin ankomst 16 juni 1804. Også han ble døpt[viii] i Sankt Petri, det skjedde 16 juni. Denne gangen ble ikke fadrene notert.
Det skulle bli enda et barn mens familien bodde i København. Marthe Emilie ble født 7 oktober 1805. Da hun ble døpt[ix] i Sankt Petri 30 oktober samme år var fadrene Mad. Mar. Wall; Jfg. Lindberg; [NN] Fischer; [NN] Baden; og [NN] Thoring.
Den første Marthe Emilie levet antagelig ikke opp, for halvannet år senere, i Kristiansand, fikk foreldrene altså enda et pikebarn, og brukte samme navn. Marthe Emilie ble født Kristiansand 12 mars og døpt[x] i domkirken der 30 april 1807. Fadrene var, i enkelhet, «Moderen og Faderen».
Henimot slutten av året, i romjulen, rammet tragedien: Hans Carl Fredrik, Emilie Augusta eldste bror og familiens første barn døde. Han gikk bort 29 desember 1807, bare 7 ½ år gammel, og ble begravet[xi] 2 januar.
På denne tiden bød Kristiansand også på fornøyelser, såpass at man kunne komme i skade – som Caroline Wilhelmines far – for å glemme igjen klesplagg en fredags kveld i adventstiden året efter, slik det fremgår av en liten annonse i Christiansands Adresse-Contoirs Efterretninger[xii]:
«Paa Comoediehuset er sidste Fredag den 2den December 1808 bortkommen en grønagtig Kavai med stor Krave, for hvis Opdagelse en god Belønning loves af Assessor Diriks».
Så fulgte altså Caroline Wilhelmine, hun ble født 21 mars 1809, og døpt[xiii] 29 juni samme år. Nå hadde familien tydeligvis fått noen bekjente, for ved siden av Moderen og Faderen var fadrene Fru Sunde; Kammeraad Sunde; og Pastor Engelharts.
Så fikk altså Emilie Augustas far stillingen i Larvik, og det var der at Natalia Mathilda ble født 3 januar 1813. Hun ble døpt[xiv] i Larvik Kirke 2 september samme år og fikk som fadre Moderen, Fru Justitieraadinde M: C: Diriks, fød Tax; Jomfrue Sandberg; Hr Amtsforvalter Falch; Hr Joh: Johansen Bugge; Hr Mathias Sartz; og Hr Micael Nielsen.
I februar 1814 ble det holdt valg til riksforsamlingen på Eidsvold, og Emilie Augustas far ble valgt inn fra Larvik by.
Nest siste barn ble en gutt. Carl Frederik meldte sin ankomst[xv] 26 mars 1814, også denne gangen i Larvik. Han ble hjemmedøpt åtte dager senere. Riksforsamlingen skulle samles 10 april, og hvis man går på sine føtter må man vel regne med rundt firti timer, altså en fire-fem dager, på turen. Med en moderne sykkel kunne det gå på en dag.
Siden Diriks neppe brukte noen av disse metodene, så dro han nok av sted en gang mellom Palmesøndag og Langfredag, 3 og 8 april 1814[xvi] – og sikkert rett efter at sønnen var døpt. Om han reiste sammen med de tre representantene for Laurvigs Grevskap – Iver Hesselberg; Ole Olsen Amundrød; og Anders Hansen Grønneberg – er ukjent. Alle tre var bønder, så det kan vel være tvil om det.
Riksforsamlingen var knapt avsluttet før Christian Adolph fikk ny stilling: 1 juni 1814 ble «Byfoged, Byskriver og Politimester i Laurvig samt Sorenskriver i Laurvig Grevskab, Justitsraad C. A. Diriks» utnevnt[xvii] til «General-Politie-Directeur» i Norge.
Så tilbrakte familien de neste månedene for seg selv, mor, barn og tjenere, inntil Riksforsamlingen var over og mannen kunne komme hjem igjen. Det skjedde nok før 29 juni, for den dagen fikk Carl Fredrik dåpen[xviii] bekreftet i kirken i Larvik. Fadrene var Madm. I N Falch; Jomfrue Henchel; Pastor E: Herlofsen; Hr J: Falchenberg Senior; Hr M Nielsen; Grønneberg; og Ole Aamundrød. Den siste må være kollegaen fra Eidsvoldsforsamlingen!
Utpå høsten ble det offentliggjort[xix] at Christian Adolf var blitt utnevnt til sjef for tredje department, som skulle ha ansvaret for politisaker. Dermed ble det efterhvert, og på ny, flytting for
Maren Cathrine og barna, denne gangen til Christiania.
Denne høsten ble det holdt valg til et overordentlig Storting, det møttes 8 oktober og Diriks var medlem. Ikke bare det, men han ble Stortingets første president, og i den egenskap leste han opp Christian Frederichs abdikasjonserklæring for tinget 11 oktober 1814, hvorpå han holdt en liten tale[xx]:
«Kong Christian Frederik har gjengivet Kronen i Folkets Hænder. Agtværdige Medbrørdre! Rigets Udvalgte Mænd! Eders Sindighed, Eders Viisdom skal bestemme Fædrelandets Skjæbne. Kun faa af os kjende nøie dets Mangler. Denne Kundskab er nødvendig for at bestemme dets Tarv. Opfordret ved min Pligt som Borger, og end mere ved den Post, hvortil Eders hødrend Tillid kaldte mig, foreslaaer jeg derfor, at en Committee vorder nedsat til at undersøge Rigets Forfatning og overvei de Midler, der sikrest kunne berede dets Held».
Neste måned, 5 november, reiste Christian Adolph igjen fra Christiania[xxi], denne gangen som medlem av en deputasjon som skulle underrette Kronprinsen – Karl Johan – om det nylig foretatte kongevalg. Om Maren Cathrine merket noe større til akkurat det er ikke sikkert – gjetningsvis flyttet hun ikke til hovedstaden før året efter.
I september 1817 ble Margarethe Louises bror Gustav Adolph, 13 år gammel, innlemmet i det Kongelige Søe-Cadet Corps[xxii].
En siste søster, Julie Adelaide, sies i flere indekser å være født[xxiii] 2 oktober 1817, og døpt 4 juni[xxiv] eller 29 juli[xxv] 1818 – men ingen av disse begivenhetene er funnet i kirkebøkene – så langt.
I Dansk Biografisk Lexicon kan man, videre, lese om Caroline Wilhelmines fars videreverdigheter på denne tiden – forehavender og reaksjoner som sikkert ble snakket om, også i hjemmet[xxvi]:
«I denne Egenskab…» – som sjef for 3die Department – «…havde han tillige Bestyrelsen af Vej- og Post-væsen, Medicinalvæsen, m.m. Ved Anlæg av forskjellige Trykkefrihedsproceser blev han en Tid meget upopulær, og 1818 undgik han kun ved et Tilfælde Tiltale for Rigsret i Anledning af en Klage over et Vejanlæg! Under Bondeurolighederne i 1818 viste D. megen Dygtighed ved at skaffe sig Oplysninger om, hvad der forestod, fra de bedste Kilder. Ved Carl Johans norske Kroning 1818 blev han Kommandør af den svenske Nordstjærneorden».
Hvordan det var eller ikke var med Julie Adelaides tilkomst, så var visst Emilie Augustas far urolig for andre ting også, på denne tiden, og rykket inn en annonse i Den Norske Rigstidende et par uker senere[xxvii]:
«For adskillige Maaneder siden er bortkommet et mathematisk Bestik i sort Caffians Fouteral. Saavel dette som hver enkelt Deel af Bestikket var mærket L. C. D. For Bestikkets Tilveiebringelse loves dets fulde Værdie i Belønning af
Statsraad Diriks».
Senvinteren året efter, 1819, ble det offentligjort i Den Norske Rigstidende[xxviii] at broren Christian Ludewig var blitt forfremmet til Premierlieutenant ved Landcadett-Corpset.
Emilie Augusta Diriks ble konfirmert[xxix] av Stiftsprosten i Oslo Domkirke 1 oktober 1826. Hun er ført opp først av 36 piker; sammen med de 16 guttene var kullet på 52 ungdommer for presten denne høstsøndagen.
Emilie giftet seg aldri, så hun satte forholdsvis få spor efter seg i den typen kilder som er tilgjengelige.
Ved et par anledninger ser man henne som fadder i en dåp. En gang var det Vilhelm Emanuel, sønn av Even Johansen Sæter, Overjæger No. 5, 4. Comp., som ble døpt[xxx] i Garnisonskirken 16 november 1828.
Webstedet[xxxi] som dokumenterer Eidsvoldsmennenes efterkommere har denne passusen, dessverre er ikke kilden oppgitt:
«Emilie Augusta Diriks var Camilla Wergelands nære venninne og fortrolige siden 1833, og gjennom hele hennes problematiske forhold til dikteren Johan Sebastian Welhaven. Når Camilla var i Kristiania, bodde hun ofte hos familien Diriks. Emilie var tre år eldre enn Camilla.
Hun var ugift og hjemmeværende, med lite erfaring fra verdenen utenfor. Hun trodde ikke hun virket tiltrekkende på menn og anså seg dømt til et trøstesløst liv som datter i huset. Men hun var uhøytidelig, skarpsindig og observant, med et vidd og en toleranse som virket modererende på Camilla. Emilie og Nathalie besøkte ofte Wergeland-familien på Eidsvoll prestegård. Der ble det bedrevet ganske skarpsindig ordkunst. Camilla skriver i sin erindringsbok: «… ingen var flinkere i fine, træffende og tildels bidende Vittigheder end vor Ibis, den stille, alvorlige Emilie!»
Etter at Camilla giftet seg og ble Camilla Collett, ble det mindre kontakt med Emilie. Emilie Diriks døde brått 33 år gammel, visstnok uten noen påviselig årsak. Ifølge kirkeboken var det likevel nervefeber (tyfoidfeber). Camilla oppkalte sin sønn Emil etter henne».
Denne sønnen meldte, visstnok[xxxii], sin ankomst 30 august 1848 men dåpen, som skal[xxxiii] ha funnet sted i Christiania, er ikke funnet i kirkebøkene.
En annen var Cathinka Petronelle Mathilde, som ble døpt[xxxiv] 15 januar 1830, også hun i Garnisonskirken. Hun var datter av Bernt Thommesen, en tidligere undertollbetjent i Christiania som bodde på Festningen.
Om ikke dåpen er funnet, har Camilla Collett selv skrevet[xxxv] litt om valget av navn:
«Emil blev han kaldt efter en afdød, mig dyrebar Veninde, der ogsaa var bleven høilig skattet af min Mand. Men Emil er et flaut Navn, kun i lyden eslegtet med det fine, smukke Emilie; deri var vi begge enige og vilde endnu mere været det, havde vi vidst, hvor lidet det passede for den, som skulde bære det. Og deraf kom det, at vi, i dete sidste hellige Øieblik, da Fadderne allerede sad stive og høitidelige og ventede, endnu vaklende i Valget. Dog, Emilie Diriks skulde opkaldes; hun havde paa en Maade været vor Forenings Skytsengel».
Et par år efter at de var blitt kjent, skrev Emilie et langt brev[xxxvi] til Camilla, som oppholdt seg på prestegården i Eidsvold:
«Den 27de Januar 1835
Svigter du allerede, Camilla? Jeg ser du alt vil gjøre Brug af mit Løvte, dersom dit Svar skulde udeblive længere end sædvanligt, da ligefuldt at skrive; jeg har vented nu saa længe, og din Taushed har foruroliget mig meget, især da jeg derved er bleven bragt paa den Idee at det maaskee er min egen Skyld, at du maaske kunde være blevet vred paa mig eller misbillige at jeg med uforsigtig Haand har grebet ind i dit Indres Løndom; er det sa, Camilla, da tilgiv mig – jeg har gjort mig selv Bebreidelser derfor og erkjender med Anger at jeg ikke altid er saa forsigtig som jeg burde være, men har været altfor fremfusende (jeg haaber du ikke giver det et strængere Navn) i at aabenbare hvad du troede og ønskede skjult og at det ikke var rigtig af mig at uddrive dig af denne Troe der jo maatte være dig til Beroligelse, et Støttepunkt for din Stolthed, o tilgiv mig – og jeg skal, hvis du vil det, aldlrig mere nogensinde berøre nogen Gjenstand af denne Art.
Du veed ikke hvor det er pinligt at troe sig sadt i Skygge hos Nogen hvis Dom og Mening man sætter Værd paa, det er en Følelse der er saa trykkende og ubehagelig at man ikke kan være rolig før man har retfærdiggjortsig i dens Øine, hvilket dog ikke altid er saa let, naar man ikke finder undskyldende og kjærlig Stemme for sig i Anklagerens eget Bryst.
Natalie havde igaar paa Ballet hørt af Frøken Hals at du ikke var rigtig frisk, men at de dog ventet dig til Marked; du maae endelig komme, tænk Bal, Sukkertøi, foruden hvad der ellers kan falde af, jeg er vis paa at du ikke kan modstaae alle disse Fristelser; de Dage ere forbi da man glædede sig til at gaae paa Markedet og see paa alle de rare Ting; dog har jeg aldri kunnet begribe at alle Mennesker prise, alle digtere lovsynge Barndommen som den lykkeligste Tid; det er bestemt kun en vedtaget Skik og Brug, thi vel behøves der kun lidt for at glæde Barnet, men ogsa hvor lidt for at nedstyrte det i den dybeste Sorg, som man da syntes er ligesaavel grundet og foraarsager En større Smerte end sidenefter mange vigtigere Sorger volder – jeg tænker paa mine iturevne Kjoler, de Timer jeg havde Regning og Geographie (jeg hader endnu Mandagen fra de Tider disse to frygtelige Ting hørte denne da udelukkende til), da Romaner Contrabande og blev med Strænghed udrevet af Ens Hænder, om man ogsaa var midt midt inde i de Elskendes Lidelser; jeg kom aldrig til at følge dem hverken til Brudeskammelsen eller til Graven, men maatte med Taarer tage Farvel med dem paa Halvveien til af disse to Landingssteder; saa skulde man strikke 6 Omganger førend man fik Mad, saa kunde man ikke udstaae Velling og faae den ned, hvorfor man fik Skjænd, og den blev gjemt til man Sult maatte krybe til Korset; og alle disse Ting man i Barndommen maae gaae igjennem for at blive et velopdragent Meneske, alle disse Grammatikker og Talenter der skal [pu]kkes par foce ind i En; de ere jo nødvendige og rimelige, men de gjør at man ikke erkjender hiin Stands egentlige Sorgfriehed og Lykke; nu leer man selv af dem og finder at de vare taabelige og latterlige, men den gang græd man.
Jeg ved ikke om du deler min Mening i saa Henseende, dog er jeg glad jeg har truffet Enkelte der gjør det, da de Fleste vist ville syntes det var et Sort Gemyt der kunne nære saadanne sorte tanker om den uskyldige forroeste Barndom. Jeg maae bekjende med Smerte at der ikke er en Dag af hele den forbigagne Tid jeg vilde ønske mig tilbage, ikke fordi jeg jo har følt mig lykkelig og tilfreds i den, men jeg kunde dog aldrig ønske mig de om igjen som saa Mange gjør; hvor de maae have været overordentlig, unaturlig lykkelige.
Det er godt Verden ikke høre hvad jeg skriver, thi saa vilde den kalde mig en forskruet Tingest, som den desuden er meget oplagt til, hvorfor jeg altid maae være paa min Post imod den.
God Nat, kjæreste Camilla, og for at give med et trøstende Bevis paa at ikke min før omtalt Frygt er grundet, saa venter jeg ganske sikkert et par Linier fra dig førend du selv kommer; der er endnu Tid til at gjøre din Forsømmelse god igjen, benyt den og du vil blive lønnet med min Taknemlighed.
Din E.
Emilie var altså venninne med Camilla Collett, men også av Ida Kjerulf, som Welhaven falt for – mens altså Camilla hadde falt for ham, hennes brors fiende, og på et eller annet tidspunkt søkte han hjelp hos frøken Diriks, og kvitterte med et lite dikt[xxxvii]:
Emilie er videre beskrevet i en bok[xxxviii] fra 1903, skrevet av Johanne Vogt:
«Emilie Diriks er jo bleven besunget som Camilla Colletts aandrige og fortrolige Veninde. Hun saa ikke godt ud, lignede Nathalie, men manglede den Gratie, der prægede hendes Personlighed. Hun døde endnu ung og temmelig pludselig, som flere af disse søstre gjorde. Mor sagde, at deres Læge, gamle Professor Heiberg, altid blev saa overrasket ved deres Dødsfald, havde aldrig forudset det og gav aldrig noget varsel».
I en Camilla Collett-biografi[xxxix] fra 1911 fortelles det mer om Emilie:
«Emilie Diriks var i flere aar hendes stadige korrespondent i Christiania og hendes hjertes fortrolige, med hvem hun delte alle sine sorger og glæder. Hun var en fin og følsom natur, uanselig af ydre og lidt forknydt i hjemmet under en viljesterk moders strenge herredømme, derfor kanskje noget stille og tilbagetrukken i selskabslivet.
Men hun var kvik, belæst og meget interesseret for de aandelige bevægelser, som rørte sig i tiden, og fra sin krog i salen var hun en skarp iagttager, som i sine breve i en livlig pointertstil og gjerne med et strøg af satire kunde berette, hvad hun havde læst eller oplevet. Welhaven, som satte hende høit, bemerkede engang om hende, at «det er et karakteristisk Træk ved de blødere, frommere Gemytter, at de har Satirens Værge i Beredskab». Naar det gjaldt kunde hun være noksaa bidende.
I forholdet til sin vendinde var Emilie Diriks forsaavidt den bedste af alle fortrolige, som hun var diskret til det yderste og forlangte stort for sig selv, men alt for sin veninde, til hvem hun saa op med beundring for hendes aandelige og legemlige fortrin, og af hvis herteanliggender hun var fuldstændig optaget. Men den tid kom, da Camilla Wergeland, rigtignok først gjennem sin forlovedes briller, indsaa at veninden havde været for meget et ekko av hendes egen smerte».
Om Camilla Collett ble en feiret forfatterinne, så er det sett ovenfor at også Emilie også skrive[xl]:
«Et levende og morsomt portræt av hende [i.e. Camilla Collett], naar hun var munter og oplagt, gir Emilie Diriks i et brev til hende fra 1838:
Ligesom du er smukkest i din høirøde Kjole, saaledes er du elskværdigst, naar din Aand er iklædt sin Purpurdragt. Du er en af de faae, som den mest ausgelassene Munterhed klæde; siden du forlod det malakolske Gebeet, har du vundet mange Hjerter. Du er jo ogsaa Blondine, og disse maa mere end Brunetterne besjæles av Liv og Aand; det dystre anstrøg passer langt fra ikke saa godt til lyst Haar og Øienbryn som til mørke ditto.
Idas (Ida Kjerulf) Munterhed er uhyggelig, fordi den er tvungen og stiv og hun ligesom mangler Routine i den endnu, men der ikke saa med din; den er nok ofte forceret (jeg veed jo, hvorledes du ofte med blødende Hjerte har spøgt og leet), men du gjennemtrænges tilsidst saaledes selv af den, at den falder dig naturlig og let. Din Munterhed har en egen Kraft til at oplive alle Tilstedværende, den river Alle med sig; den er saa gracieuse, saa fortryllende, man kan ikke modstaae den. Aandrig Munterhed er saa uhyre sjelden; …»
En gang ble Emilie med Camilla til Eidsvold, en tur ikke uten videreverdigheter[xli]:
«På en tur Camilla gjorde til Eidsvoll i 1842 med Emilie Diriks, hadde de fått et renter marterredskap til kjøretøi, og skyssgutten var den «rene uforfalskede ullensakergrobian». Han vilde stå foran dem og kjøre, og da de viste ham at det var umulig, vilde han klemme sig ned imellem dem. endelig fikk han lagt et brett til rette, og der satt han og spyttet på Emilies kåpe. Til slutt gled brettet, og han tumlet ned over damenes føtter».
Året efter døde Emilie, bare 33 år gammel. Hun gikk bort 15 mars 1843 og ble begravet[xlii] fra Domkirken 20 samme måned. Dødsårsaken er oppgitt å være nervefeber.
Moren rykket inn en dødsannonse i avisen[xliii]:
«Dødsfald
(443) At min elskede Datter Emilie Augusta, efter et kortvarig Sygeleie, den 15de dennes overgik til et bedre Liv, tilkjendegives herved sørgeligst fraværende Slægt og Venner.
Christiania, d. 20de Marts 1843. M. C. Diriks».